Hva gjør man egentlig i London når det regner og er kaldt, og du egentlig bare vil komme deg på første fly til Nigeria? Svar: sitter på Camino, et glimrende sted for gratis trådløsnett ved King's Cross, og hører på afrobeat hele dagen. Og leser tunge akademiske artikler om Fela Kuti lasta ned fra JStor i de glade studentdagene. Her er kortversjonen, for folk som må prioritere andre og kjedeligere fagartikler. Æda bæda.
Afrobeat er langt mer synonymt med Fela Kuti enn andre genrer er assosiert med tilsvarende Ruvende Skikkelser - Bob Marley og reggae, João Gilberto og bossanova, eller James Brown og funk, for å nevne noen. Fela var musikalsk innovatør, men han var også The Black President - og til det siste, hadde han ambisjoner om å en dag faktisk bli president i Nigeria. Derfor er afrobeat så nært assosiert med
Felas politiske budskap, enda så innovativ musikken hans var i seg selv.
Fela Kuti var først og fremst musiker.
Jazz var hjertebarnet hans, og
highlife var populærmusikkgenren han begynte å spille i Lagos. Hans mål var, til å begynne med, innovasjon av en rent musikalsk art. Han kom opp med - gjett én gang - highlife-jazz, men takket være en snartenkt promotors inngripen, ble musikken i 1968 omdøpt til det mer fengende afrobeat.
Året etter dro Fela til USA og oppdaget Afrika påny gjennom Black Power-bevegelsen, og verden skulle aldri bli den samme. Siden den gang, handlet Felas sangtekster, og afrobeattekster i sin alminnelighet, om klassekamp, utbytting, hykleri og kampen for et nytt Afrika fritt for kolonitidens forbannelser. Afrobeat er politisert musikk, eventuelt tonesatt politikk, alltid med underteksten: en annen verden er mulig. Er en annen afrobeat mulig?
For det er liten tvil om at afrobeat av i dag er blodpolitisk musikk. Spør Seun eller Femi, Felas to sønner som mer enn noen holder arven hans i hevd: Fela med New Afrikan Shrine i Lagos, Seun med farens gamle band Egypt 70. Spør Antibalas, Brooklyn-gutta som holder afrobeat-fanen høyest der på andre sida av Dammen, sist sett på Nattjazz 2007. Tekstene til disse artistene handler i all hovedsak om det samme som Felas tekster, om enn med andre steder og personer som referansemateriale.
Afrobeat er i vinden som aldri før. Den hadde sin heyday i Afrika på begynnelsen av syttitallet, da Fela og hans Afrika 70 gjorde reint bord over hele afrika, og blant spredte hipsters i Vesten. Men i dag ligger det an til at afrobeat skal ta også resten av verden med storm, med artister som Antibalas, evig unge Tony Allen (Nigerias svar på Tom Zé?) og Felas to sønner i spissen for en mektig afrobeat-revival. Man kan naturligvis tenke seg at afrobeat blir The Next Big Thing, med all den avpolitisering som følger med det - afrobeat som lydsporet til den neste Toyota- eller Fanta-reklamen nær deg, sånn for eksempel.
James Brown var Black Power-politiker hele veien, men når vi ser på funk-artister i dag, kan man lett glemme det politiske opphavet til musikkstilen. Man kan saktens se for seg afrobeat i norsk tapning à la D'Sound eller Baba Nation. Eller?
Kan det bli slik? Michael Veal, i sin
Fela: The Life and Times of an African Musical Icon, gjør et interessant poeng i så måte.
King Sunny Ade, Felas kanskje fremste rival til den nigerianske musikktronen, har lagd mye musikk inspirert av Felas afrobeat. King Sunnys musikkstil er
jùjú, og jùjú-musikere tjener generelt til livets opphold gjennom å synge hyllester til rikfolk blant publikum, som deretter "sprayer" artisten med pengesedler. En ganske annen framgangsmåte enn Fela altså, som sjelden hadde superlativer å dele ut i sine tekster. Dissing, på den annen side, var han en mester i.
Så mens vestlige musikkinteresserte er vant til å definere musikkgenrer gjennom hørbare kjennetegn, er genrer i Afrika som regel knyttet til hvordan musikken
brukes. Afrobeat er afrobeat fordi Fela var en frittalende, gressrøykende, polygam rakkerunge som hele tida var ute etter å sverte de nigerianske elitenes "gode" navn og rykte. Jùjú er jùjú fordi King Sunny er en veloppdragen kristen moralist som alltid har spilt på lag med de kreftene i Nigeria som Fela ville til livs. Vestlig musikkforståelse er preget av århundrer med akademisering, der formen har tatt alt fokus på bekostning av konteksten musikken opptrer i. Dekontekstualisering, heter det vel på JStor-språk. Men afrobeat er og blir afrikansk musikk, og enn så lenge (det er tross alt bare 11 år siden Fela forlo oss) er og blir Fela kongen av afrobeat.
Altså, Erik Røe, Kim Ofstad og Jonny Sjo: hold fingra deres unna Fela.
Men man skal vel aldri føle seg for trygg.
nattklubben Y-NOT kunne fortelle at hun også hadde sans for Kutifamiliens musikk og besøkte Shrine jevnlig. De siste dagene har vi fått et større innblikk i hvordan livet som musiker er i Lagos, og i tillegg hvilken musikk som trekker de største publikumsmassene. 2face, D’Banj og 9ice og annen RnB og Hip-Hop-messig musikk høres oftest på nattklubber og radio, mens de siste dagers konserter på kaféer i Ikoyi-området under FESTAC08 har inkludert mer tradisjonelle musikkstiler. Prince Eji, saxofonist med Fela på 60-tallet, mener at Nigeria har tapt seg kraftig siden 70-tallet og den gryende og optimistiske tiden etter oljefunn i øst. De gule minibussene er de samme, black-outs finner sted flere ganger daglig (levert av kraftleverandøren NEPA PLC, på folkemunne: Never Expect Power Always, Please Light Candle), hullene i veiene vokser og regjeringen vanstyrer et land som i teorien kunne blitt et av de rikeste i Afrika med alt sitt sorte gull. 
