The best African music... ever!

Miles Cleret fra Soundway Records, ansvarlig for Ghana Soundz utgivelsene og de tre fantastiske Nigeria Special-skivene som kom tidligere i år, har satt sammen en liste bestående av "20 Best African Records Ever Made". Fyren er jo en med overmåte peiling så lista burde være interessant for mange. Jeg har ctrl-x-ctrl-p'et liste inn under men orginaloppføringa finner du hos Fact Magazine her.

01: EBO TAYLOR

‘EBO TAYLOR’ LP

(ESSIEBONS, 1978, GHANA)

Ebo Taylor was one of the first musicians I met for the ‘Ghana Soundz’ albums that we put out. He remains one of my best friends over there, and is probably one of
the most important musicians of the last 40 years. The track ‘Heaven’ is still one of my favourites. The first copy I ever found was from a character in the market – it was behind his fridge!

02: ORCHESTRE LES NOIRS

‘SIKIYA SAUCE’ 45

(PATHE, 1971, CONGO/ZAIRE)

A massive hit, this was pressed in Kenya, Nigeria and Congo. It had three different French pressings! It’s kind of dreamy Congolese rumba. I’ve
never been a massive fan of Congolese music, but this is one track that stood out.

03: ORCHESTRE POLY-RHYTHMO DE COTONOU DAHOMEY

‘GENDAMOU NA WILI WE GNANNIN’

(ALBARIKA STORE, 1974, BENIN)

This is what’s called pachanga, but it’s pachanga that’s been through the African mill, and you wouldn’t hear it produced like this anywhere else in the world. That’s what’s so unique about Benin music. You kind of lump Francophone countries together somehow, but because these guys were next to Lagos they were getting music produced in a different way. That’s what I like about African music sometimes; the fusion of different recording techniques, rhythms and styles all thrown into one and suddenly you have these records that come out of nowhere and really surprise you.

04: OSCAR SULL ERY & THE UHURU DANCE BAND

‘BUKOM MASHIE’ LP

(SOUNDWAY, 2005, GHANA)

Kwadwo Donkoh gave me this on cassette; he thought it might appeal. So I went back to my hotel room, and this was the first track on the tape. When you’re compiling a record, you look for a couple of gems and when I heard this I knew that I’d found one.

05: THE BLACK STAR SOUND

‘NITE-SAFARIE’ 45

(HALAGALA, 1967, UK)

Strangely enough, this was recorded in Putney, and is a traditional Ghanaian rhythm with jazz arrangements. They just cut one record. Halagala is an interesting label, they put out some ska too.

06: EASY KABAKA BROWN

‘OPOTOPO’ LP

(PHILIPS, 1976, NIGERIA)

Nigerian music is not necessarily the best music in Africa, but in terms of variety and sheer volume, it’s up there. This is a great record, featuring really good-time Eastern high-life with fantastic horn solos and an incredibly deep Afro-jazz track as well.

07: THE LOI-TOKI-TOK ‘WARE-WA’ 45

(PATHE, 1968, KENYA)

Another Kenyan band who probably cut around five 45s. It must be a traditional track because I’ve seen a few different versions of it. It sounds completely up to date
– it’s dance music, pure and simple. It doesn’t matter where you play it in the world, it’ll get people on their feet.

08: MOUSSA DOUMBIA

‘MOUSSA DOUMBIA’ LP

(SACODIS, 1974, IVORY COAST)

This contains two killer tracks: ‘Black And White’ is one of the best-feeling African dancefloor records of all time; and a heavy, heavy version of ‘Samba’ that was made famous by Miriam Makeba. He’s just got a rasping energy about him, very raw.

09: THE EAGLES LUP OPO

‘KAJO GOLO-WEKA’ 45

(AFRICAN EAGL ES RECORDING, 1972, KENYA)

This record doesn’t really fit into any genre. I know very little about the band. The track is a kind of deep African jazz, and strangely for Kenyan music it features an amazing piano solo. It is one of those rare African records that occasionally turns up and really throws you because you can’t quite work out where it came from.

10: T.P. ORCHESTRE POLY-RHYTHMO

S/T 45

(ALBARIKA STORE, 1976, BENIN)

T.P. were one of West Africa’s most prolific bands of all time. Sung in French, the track ‘Mille Fois Merci’ is a kind of kavacha/soukous monster,
which was recorded at EMI Nigeria, hence the huge sound. It’s one of those records that you could mix with a house track and it’d sound as fresh today as it did back then.

11: ANAMBRA BEATS

‘AYAMMA’

(AFRODISIA, 1972, NIGERIA)

A tiny band, that I’ve only ever seen one 45 from. Its kind of unusual in that it’s a mid-tempo high-life track that you think is (just) a guitar band and then right at the end this astounding trumpet solo comes in.

12: VICTOR OLAIYA AND HIS ALL STARS

‘OLAIYA’S VICTORIES’

(PHILIPS, 1959, NIGERIA)

The Nigerian equivalent of E.T. Mensah, I guess. He was the high-life king. This contains the amazing ‘Ewa’, which is pure classic highlife, topped off with Victor’s horn! It still works today, nearly 50 years later.

13: FELA KUTI

‘FELA’S LONDON SCENE’

(EMI, 1970, NIGERIA)

This is my favourite Fela record, when Igo Chiko was still playing sax. However much people say they like Fela’s sax style, I think Igo blew the arse off him. The arrangements were so much tighter with him taking those solos all the time. The track off here is ‘Eg Be Mi O’. When the band were in London, they can’t have had the female chorus with them – it sounds like they must have got in a session choir at Abbey Road, and there’s something about the oddity of having an English session choir with a raw Nigerian funk band! It’s just one of the deepest tracks. I don’t think I’ll ever tire of it.

14: THE TOREADORS

‘GWINSITSHE’

(MOTELLA, 1973, SOUTH AFRICA)

There are hundreds of 45s out of South Africa that have ‘jive’ or ‘soul’ written on them, and they’re generally very boring. I traded this with a guy in New York. It doesn’t fit into any boundaries at all. It says it’s a jazz track, but it’s ‘out there’, basically.

15: SAHARA ALL STARS OF JOS

S/T

(EMI, 1976, NIGERIA)

An Afro-beat band from the north of Nigeria, this is one of only two LPs the All Stars produced. EMI Nigeria were just head-and-shoulders above any other
recording studio in Africa at the time in terms of the very full sound you got there.

16: K FRIMPONG AND HIS CUBANO FIESTAS

(OFO BROS, 1976, GHANA)

This is a record that everybody in Ghana knows. When I was first there I’d hear it on the radio and think ‘What the hell is that? I’ve got to find that record!’ I eventually met Frimpong and found the record on the same day! It’s just so strange, it’s got a bit of everything but all in a very unique style.

17: MUL ATU ASTAKE

‘ETHIO JAZZ’

(AMHA, 1974, ETHIOPIA)

A legendary album that’s been reissued on both vinyl and CD, this remains unique, blending jazz with traditional music. It was a revolutionary record, although it was probably one of Ethiopia’s smallest-selling.

18: BEMBEYA JAZZ NATIONAL

‘ALALAKE’

(SYLIPHONE, 1974, GUINEA)

This is one of the first records that got me into the Guinea-sound. It’s got that Hawaiian slide guitar on it and it just takes you somewhere completely different: a deep, deep record.

19: ALEMAYEHU ESHETE

‘KENORU LEBITCHA’

(AMHA, 1971, ETHIOPIA)

Alemayehu is the Ethiopian James Brown, or Elvis, or a combination of the two! ‘Funk’ somehow doesn’t really sum up how original his music is. He was one at the forefront of fusing Ethiopian music with elements from the outside world. I walked into a barber’s shop in Addis and this was taped to the wall – it had been there since back in the day!

20: HARBOURS BAND

‘ADEKUNLE’S SPECIAL’

(PHILIPS, 1970, NIGERIA)

The first time I went to Africa I was very much coming from a jazz/funk/soul background and I was looking exclusively for that. When I look back
now at the number of high-life records that I brushed aside, it doesn’t make me happy! This is just one of the very best pieces of high-life music – from Port Harcourt in Nigeria. You’d be sitting outside on a Sunday morning in Africa, and it’d come on the radio and people would start dancing all around you.

Miles Cleret

soundwayrecords.com

Mama Africa Miriam Makeba RIP

Nok en enorm afrikansk legende har forlatt oss. Miriam Makeba døde etter en kollaps på scenen under en konsert i Italia 9. november. For oss i Klubb Kannibal var hennes enestående musikalske kraft en fantastisk kilde til inspirasjon og glede, og hun vil alltid bli husket som en av de aller viktigste pionerer fra det forrige århundret. "Leopardmannens afrikansk musikkguide" har følgende å si om verdensstjernen:

Miriam Makeba er afrikansk musikks første og største verdensstjerne. Hun er en pionèr som spilte inn sine første sanger og blandet ulike stiler lenge før noen begynte å snakke om "World Music".

For noen av oss startet møtet med Miriam gjennom Paul Simons Graceland-album som medvirket mange store Sør-Afrikanske talenter bl.a. Ladysmith Black Mambazo. Se henne her fra Graceland African Concert, et vakkert øyeblikk i Zimbabwe 1987, siste stoppested på en lang verdensturné.



Her kan man lese hva noen har skrevet om henne. Ta en ekstra titt på hva en av våre favorittbloggere, Comb & Razor kjapt la ut. Men les for all del følgende nekrologer:

NY Times

Allaboutjazz.com

The Guardian


Og til slutt, vår favoritt, Pata Pata...

Nye kutt og ytterligere forflating i NRK P3

Satt en lang biltur fra Ålesund søndag og hørte litt på P3. OG FYFAEN så mye drit de spilte! Er det mulig. Det har ikke gått an å høre forskjell på kanalen og andre kommersielle drittkanaler. What else is new, lizzm. Vel, nå er'e slik at kanalen har bestemt seg for å ha mer møkkamusikk og juntafil, og kutter et par helt sentrale program som skulle sikre credo om BREDDE i rikskanalen.


Harald Are Lund avspises med to timer og flyttes til manda'n. Det som verre er er at Olle Abstracts ukentlige post gjennom mer enn 10 år kuttes fullstendig. Da har P3 kuttet hvert eneste program jeg noensinne har digga på kanalen (minus to, NRS og Friendly, men det gjør ikke saken noe bedre). Opprop med over 1000 underskrifter på smug.noher, mer om saken her, fønni mailutveksling der Moslet svarer på noe av kritikken her, også kan du lese Dagbladets dekning av saken her. Stand up and be counted.

Revenge of the Black President

Ingen har spurt meg om min mening om Barack
Obama. Allikevel har jeg et par ting å si i sakens
anledning. Well, here goes, som dem sier over there.

Det er en historisk jævla ting at Barack Hussein
Obama er blitt valgt til president i USA. Ferdig
snakka. Han er halvt afrikaner, for faen! Den
som ikke ser hvor søt hevnen er, får se etter
én gang til.

Her sitter jeg i Afrika-kostymet mitt, etter en
spillejobb på Café Opera i Bergen, og er så hekta
på Afrika at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av
meg. Men er ikke dét bra, da? Den afrikanske
diasporaen, drømmen om Afrika som en hel
verden bærer på, har snudd verden på hodet
mange ganger.

Library Music, Mambo, Rumba, Salsa, Samba,
Morna, Fado, Drum & Bass, Rock-n-roll, Blues,
Rhythm & Blues, R&B, Hiphop, Electro, House,
Tecnho, Trance, Eurodance: er det ikke et snev
av Afrika i det, så gir jeg faen. Slik har det vært
helt siden jeg hørte Elvis for første gang da jeg
var ti. Eller siden jeg hørte Beatles for første
gang, da jeg var nulll.

Afro-amerikanerne bestemte seg for å erobre
verden, og slik ble det. Afro-amerikansk musikk
er i dag en del av den amerikanske imperialismen
hele verden frykter og beundrer. Obama er Black
President, for faen! Han er Haile Selassie all over
again. Bare vent og se.

Europa har alltid vært en sucker for Den Andre.
Afrika, Arabia, Karibia, Amerika - you name'em.
Barack Hussein Obama er Den Andre.
Afrikas hevn er også The American Dream.

Rusk, for faen. Obama er rusk i maskineriet.
Men det at han er blitt valgt til president i USA,
viser at maskineriet er avleggs, og nye tider er
i emning. Sånn er'e bare. Grattis med dagen,
Obama. Grattis med dagen, USA. Og grattis
med dagen, verden.

Klubb Kannibal gjester The Shrine

Hver første onsdag i måneden inviterer Torkel Olsen til en musikalsk kabaret i 70-tallets funky ånd. Med fokus på afrosentrisk musikk fra gullalderen fra 60- frem til 80-tallet disker han opp perler fra sjangere som funk, afrobeat, jazz og reggae for dans og annen kameratslig adspredelse. Denne gang får han besøk av gutta i Klubb Kannibal som nylig kom hjem fra en 3-ukers tur til Lagos, Nigeria, for å innspillinger til en forestående dokumentar om “Arven etter Fela Kuti”. De har endelig fått ristet av seg siste rester av malaria og gulfeber og står klare, friske og raske med kofferten fulle av historier og plater. Det blir selvsagt masse god musikk av typen afrobeat, men også andre artige funn fra sjangere som Jùjú, Apala og Fuji.

Koshiwere!

Lydverket anbefaler...

Marius Asp i NRKs Lydverket har laget en liten sak om afro-pop med en liten 5-på-topp-liste over anbefalte låter fra 70-tallet med albumreferanser og omtaler og greier. Klubb Kannibal anbefaler en titt på listen.

Femi Kuti med ny plate! - Day by Day

Etter syv år siden hans siste studioalbum "Fight to Win" (2001) og fire år etter konsertalbummet/DVD "Live at The Shrine" (2004) er Felas eldste sønn klar for sin nye etterlengtede langspiller. Tidligere i år slapp hans yngre halvbror Seun Kuti albumet "Many Things" og det er all grunn til å ha store forventninger til albumet for her er det mye som står på spill. I totusen og åtte er det to prinser som skal opp og forsvare tronen. Hvem er kongen? Døm sjøl; Her er en teaser:




Femi har aldri vært opptatt av å blåkopiere sin far, men har i steden fokusert på å lage sin egen musikk uavhengig av forventninger. Siden siste plate har han brukt tiden til å turnere og trimme sitt 17-manns store band og lært seg å spille trumpet, et instrument han la fra seg tidlig for å fokusere på saxen. Han har også brukt mye tid på å studere piano ytterligere, noe man kan høre på den nye skiva i spor som "Do You Know" -en myk og funky hymne til sin far som han setter ham opp med andre store navn på jazzhimmelen som Miles, Coltrane og Ellington. Selv sier han: “Listen to 'They Will Run' and 'Better Ask Yourself', they are more jazz than anything I’ve done before. That’s the effect of playing the trumpet coming out.” Platas ulike tema bør være kjent kost for de fleste innvidde: Korrupte politikere, pan-afrikanisme og anti-neokolonialisme. Musikken er kanskje like lite overraskende som den er effektiv. Afrobeaten er vel bevart i såvel tekst som tone og kjennetegnes med de enkle funky synkoperte gitarostinatene sammen med resten av det drivende rytmekompet mot majesteiske hornpartier som treffer deg i fleisen som en flodfølge. Låtene er, sett i forhold til standarden, korte og konsise og inkluderer muligens verdens korteste afrobeat "One Two".


Ettter å ha vært og sett Femi live en håndfull ganger i sin egen storstue, The Shrine, i Lagos kan jeg forsikre at mannen har nok å by på, og alle sutretryner som mener han ikke er like kul som faren sin bør GÅ hjem og legge seg! Når han ikke er på turné i utlandet spiller han tre ganger i uka på The Shrine; to øvelser (åpne for publikum) og en konsert på søndagen (den såkalte Sunday Jump). Han er sulten og bandet låter så fett som aldri før: “Everybody is back in training now, we have to re-establish my music”.


Femi har allerde starta sin nye turné og kommer sikkert til Norge til våren, men du kan sjekke han ut andre steder i Europa. Sjekk myspace for datoer.


Kjøp skiva på foreksempel Platekompanieth. Den skal være å få tak i nå.
Sjekk også ut fra Thievery Corporations nye skive Radio Retaliation (utg. i slutten av september) låta "Vampires feat. Femi Kuti"

Get this widget | Track details | eSnips Social DNA

Femi er også aktuell med et annet sammarbeid med en viss Brett Dennen.
Last ned låta her

Den Perfekte Musikk, kap. 1 [førsteutkast] - Dubstep

Dubstep. Jeg kommer alltid tilbake til dubstep. Hvorfor?
Fordi den er den perfekte musikk. Drum & Bass skåret
ned til dub-basen, og pitcha ned, slik reggae’en ble det i
gamle dager. Nå som D&B ikke lenger er en verdens~
sensasjon, blir det stadig klarere: 140 BPM holder lenge.
Derfor er Dubstep perfekt.

Benga & Coki - Night

Dubstep er siste ledd i en evolusjon som har foregått lenge:
hvordan få black music inn i en liten boks og gjøre den fetest
mulig, United Kingdom style. D&B vokste ut av Breakbeat
Hardcore, som har røttene tilbake til Madchester og hele
den greia der. Her skurrer det i min historiske minnebrikke,
så jeg skal la årene ligge. Uansett, når disse britene først får
det til, så låter det fett. Og: det skjer gjerne i Brixton og der
omkring. Pussig, det der. Hva kan det være?

Mørk mann med penger ikke arrestert

Fra Aftenposten.no: En skandale inntraff i Hallingdal, i skyggen av den globale finanskrisen: En "svært mørk og kortvaksen" kar, "truleg afrikanar", samt en "lengre og lysare, truleg arabar", satt på Bergenstoget med lommene så fullstappet av sedler at det drysset. Utlendingene var i "sværande godt humør".

Men hva skjedde? De to ble ikke arrestert. Ikke på Hønefoss. Ikke engang i Drammen, enda politiet hadde rikelig med tid til å rykke ut.

En harmdirrende Hallgrim Berg, kulturist og tidligere stortingsrepresentant for Høyre, satte seg til datamaskinen og skrev leserbrev til Hallingdølen. Det var "en vaken og lærd vossing" som sør av Nesbyen oppdaget de to utlendingene i vogn 5, forklarte Berg. Vossingen ringte straks en åling han kjenner. Ålingen, av Berg karakterisert som en "samfunnsborgar og skattytar", ringte nødnummeret 112 og fikk snakket med operasjonsleder Lars Kr. Evensen.

Åling i sjokk.
Klokken var 12.35 da Evensen ble varslet. Men utlendingene ble ikke arrestert da toget kom til Hønefoss 13.03, og heller ikke i Drammen 13.53. I sjokk ringte ålingen til politimester Georg Isdahl på Hønefoss, uten at det hjalp, enda det natten i forveien hadde vært innbrudd på Statoil-stasjonene på Ål og Gol.

Berg forlangte svar: "Er det Buskerud-politiet som er særleg evnelaust? Når politiet får to gylne sjansar til å pågripe mistenkelege personar midt på blanke dagen, og droppar ut i beste arbeidstid, kva har me då i vente i helgar og på nattetid?"

Svarene kom raskt. Ål-lensmann Pål K. Mikkelsrud advarte i Hallingdølen mot å dra forhastede konklusjoner. Politimester Isdahl fremholdt overfor Ringerikes Blad at en mørkhudet person med penger ikke behøver å være kriminell.

Saken var dessuten oppklart. Den mørkhudede på toget var den norske statsborgeren og firebarnspappaen Mohamoud Farah Haji-Aye, rettskaffen somalier med seks års botid på Ål, underveis til Drammen for å kjøpe en 13 år gammel Mitsubishi for 30 000 kroner.

Trengte hjelp.
Mohamoud er i full gang med å ta kjøretimer, men har ennå ikke sertifikat. Det var derfor han hadde med seg en kamerat, en kurdisk iraker, norsk statsborger også han, som kunne kjøre bilen hjem igjen til Nedre Hago på Ål.

Bilkjøperen har de siste dagene fått mange hilsener og støtteerklæringer fra bygdefolket på Ål. Han ser komikken i avisoppslagene.

- Men jeg ble sint og lei meg. Hudfargen min er svart. Men det er lov å tenke før man skriver i avisen, sier Mohamoud Farah Haji-Aye til Aftenposten.

- Har du hørt fra Hallgrim Berg?

- Nei. Men jeg venter på at han kommer og ber om unnskyldning, sier Mohamoud.

Aftenposten oppnådde i går ikke kontakt med Hallgrim Berg. Men til Hallingdølen fastholder han at Buskerud-politiet skulle ha sjekket ut saken etter tips fra troverdige kilder.

- Politiet ber jo publikum om å hjelpe til når noe er mistenkelig. Men problemet er at folk gir opp, de bryr seg ikke, sier Berg. "Eg såg'n fysst på perrongen.
For meg so va'ræ ein sensasjon.
Han kom med toget

frå Drammen.
Ein neger stod på Ål stasjon.
Han hadde krullut hår

og dubbeltspent frakk.
og norsk det kunna'n,

eg høyrdén sa "takk".
Åsso gikk'n beint burt

åt drossju'n hass Per.
Eg lurde på kor'n skull' åv,

og ko'n vilde her?"
Fra låten "På Ål stasjon"
av Hellbillies

Sheraton, Lagos

Lagos, baby! Du har ikke vært borti noe
mer syrete enn dette. Mørkets hjerte.
Av alle steder i Afrika, måtte vi velge
Lagos. Galskap. Og noe jeg har glemt.

Lagos, baby! Hotell Sheraton. Take Five
og Sir Duke mer syrete enn du noensinne
har hørt dem. Jazz, rock, soul, funk og
afrikanske grooves i umerkelige blandings
~forhold. Magisk.

Kannibaler verden over, foren eder!

Lagos er byen gud glemte, men som aldri glemte ham.
Lagos er den postkoloniale tilstand, og den er like
drøy som jungelloven selv. Afrika har ikke blitt det
spor mindre eksotisk siden Rhodes og Kipling var her.
Dette er galskap. Hva gjør alle disse menneskene
her? Burde de ikke være spredt utover et langt
større område?
Galskap. Dettane sku'kke værra muli.

Sheraton: en oase. Her er air~condition på, her er
aggregatet i orden, og her får du servert en hel
jævla kanne med god kaffe. Og musikken er, som vanlig
i Lagos, det kuleste du kan tenke deg. Sorry, alle
andre aspirerende byer. Lagos vant.

Audinho da Vitrola
Ikeja, Lagos // 2008 / 10 / 17

Lagos, Baby!

Bogobiri House, uptown Lagos, byens mest sjarmerende gjestehus. Gata her ser ut som en av de nylig oppretta bakgatene i Campeche, Brasil. Asfalt? Ja, særlig. Det finnes enkelte asfalterte veier i Lagos, men de er livsfarlige, med store hull og mulighet for å kjøre fortere enn på de sedvanlige jordveiene. Trafikken i Lagos er ikke for pyser, enten man er sjåfør eller fotgjenger. Eller passasjer, som oss.

Lagos er en by som etter norske forhold har brutt sammen for lengst. Strømmen har stort sett gått, og reserveaggregatet er stort sett tomt for bensin. Internett finnes, men antakelig bare her på Bogobiri House. Alle nigerianere har Yahoo-mailadresser, inkludert avisredaksjonene. Nigerianske nettdomener finnes sikkert, men som sagt har strømmen gått, så det er dumt å gamble. Firefox tror at jeg er i USA, noe som kan forklare deler av suksessen til nigerianske nett-scammere.

Geir i baren, Murtala Muhammed Int'l Airport

Lagos er kvintessensen av en amorf postkolonial megalopol. Byen er Afrikas største, naturlig nok, ettersom Nigeria er det folkerikeste landet i Afrika. Ingen vet hvor mange som bor her. Hva gjør alle disse menneskene her? Ethvert studium av urbanisering, kapitalisme eller den postkoloniale tilstand, er ikke komplett uten et dypdykk i Lagos - en karrikatur av alle tre. Det er i grunnen vanskelig å forestille seg at noe sånt som Lagos eksisterer. Dante kunne ikke funnet på noe bedre selv.

Søndag kveld kom jeg til Lagos med KLM. På flyet hørte jeg på Femi Kuti's Essential Collection. Venta halvannen time på ryggsekken min på Murtala Muhammed International Airport. Nigeria har helt egne regler for hvor mye bagasje det er lov å ha med seg på flyet, fordi rike nigerianere er gale etter shopping i vestens storbyer (og rike nigerianere er nigeriansk lov). Men ryggsekken min så i det minste uåpna ut.

Audinho, Ketil og nigeriansk Guinness på the Shrine

I ankomsthallen sto Geir med det obligatoriske "Audinho, SRiB"-skiltet, og turen gikk rett i flyplassbaren der Ketil og vår gode venn Obe satt med hver sin nigerianske Guinness. Nigeriansk Guinness har ikke så mye annet enn navnet og fargen til felles med sin irske navnebror. Søndag natt: Femi Kuti live på The Shrine, et par Guinness, og dagen derpå: hodepine og den obligatoriske magesjauen. Men magen min er allerede nå, pussig nok, dus med lokale forhold (innvoller og småstein i kosten, spise med henda, varierende håndvaskemuligheter etc) - og det uten inntak av verken drikkevaksine eller yoghurt. Den menneskelige organisme er en makeløs oppfinnelse. Eller Guds skaperverk, som folk i Lagos ville sagt. Jesus er svær i Lagos, "Miracle City".

I går var vi i Abeokuta, Fela Kutis fødeby. En mindre by enn Lagos, men ellers samme galskapen. Mange fine og falleferdige hus fra kolonitida - Abeokuta kunne vært en historisk kolonial perle på linje med Olinda eller Bergen, om det ikke hadde vært for det moderne Nigerias bunnløse historieløshet. Vi hamstra inntrykk og perkusjonsinstrumenter.

I kveld braker Felabration løs, og vi skal på afrobeat-quiz og påfølgende grillfest med artistene. Mer om Felabration seinere!

Kjentmann Balogun og Geir utenfor Abeokuta Grammar School, Fela Kutis fødested

Dag 6 i Nigeria

Bogobiri house i Ikoyi, Lagos Island viser seg å være det nærmeste vi kommer et kontor så langt på denne turen. Maten er usedvanlig god, stedet er hyggelig, tidvis god trådløs internett-tilgang, og i tillegg synes området Ikoyi frekventert av mange kunstnere og musikere. Et nytt bekjentskap er den svenske forfatterinnen Disa Håstad som er i Nigeria for å drive research for en bok hvor hun søker å utforske hvordan nye s

tater utvikler seg, Nigeria er det tyvende afrikanske landet hun besøker. Musikerne Eji og Duro, begge med kontakter og usedvanlig interessante historier fra miljøet rundt Fela treffer vi på daglig, og hver dag spiller top notch folk i den lille kaféen på hotellet. Søndag kveld besøkte vi vårt kanskje viktigste reisemål for turen, Femi Kutis New Africa Shrine i Ikeja, der Felabration finner sted 14.-19.oktober. En låveaktig lagerbygning med en kapasitet på nærmere 1500, bordservering med indian hemp og komplett Kuti familiekatalog. Shrine er et samlingssted for musikere og politiske aktivister med et rikholdig 

bibliotek for afrikansk litteratur med bøker av og med menn som Fela, Kwane Nkrumah (Ghanas første president og pionér for pan-afrikansime), Marcus Garvey, Malcolm X og Martin Luther King. Yeni Kuti, Femis manager og arrangør for Felabration, kunne fortelle oss at alt var i rute før neste ukes festival. Til tross for at festivalen promoteres heftig på radio og TV er det dog usedvanlig vanskelig å finne ut hvem som faktisk spiller, og et trykket hefte for line-up og tider er ikke å finne. Noen mener Seun Kuti skal opptre, noen mener Tony Allen kommer tilbake til Lagos fra Paris, og noen mener Damon Albarn har meldt sin ankomst. Cruz, en radio DJ vi møtte på platebutikken/kaféen Jazzhole på mandag, mente problemet var at altfor mange fra Felas enorme musikerkrets ønsket å opptre på festivalen og at arrangørene derfor hadde problemer med å finne en måte å ”let people down gently”. Felas navn er kjent og svært respektert blant alle vi møter, og en blindtest på en prostituert ved biljardbordet på 

nattklubben Y-NOT kunne fortelle at hun også hadde sans for Kutifamiliens musikk og besøkte Shrine jevnlig. De siste dagene har vi fått et større innblikk i hvordan livet som musiker er i Lagos, og i tillegg hvilken musikk som trekker de største publikumsmassene. 2face, D’Banj og 9ice og annen RnB og Hip-Hop-messig musikk høres oftest på nattklubber og radio, mens de siste dagers konserter på kaféer i Ikoyi-området under FESTAC08 har inkludert mer tradisjonelle musikkstiler. Prince Eji, saxofonist med Fela på 60-tallet, mener at Nigeria har tapt seg kraftig siden 70-tallet og den gryende og optimistiske tiden etter oljefunn i øst. De gule minibussene er de samme, black-outs finner sted flere ganger daglig (levert av kraftleverandøren NEPA PLC, på folkemunne: Never Expect Power Always, Please Light Candle), hullene i veiene vokser og regjeringen vanstyrer et land som i teorien kunne blitt et av de rikeste i Afrika med alt sitt sorte gull. 

Det nigerianske lynne synes imponerende nok å inkludere en ukuelig optimisme for fremtiden, og Eji henviser til sitt instrument som det viktigste våpen for å bedre situasjonen.

Fela Kuti - og hva som er greia med afrobeat

Hva gjør man egentlig i London når det regner og er kaldt, og du egentlig bare vil komme deg på første fly til Nigeria? Svar: sitter på Camino, et glimrende sted for gratis trådløsnett ved King's Cross, og hører på afrobeat hele dagen. Og leser tunge akademiske artikler om Fela Kuti lasta ned fra JStor i de glade studentdagene. Her er kortversjonen, for folk som må prioritere andre og kjedeligere fagartikler. Æda bæda.



Afrobeat er langt mer synonymt med Fela Kuti enn andre genrer er assosiert med tilsvarende Ruvende Skikkelser - Bob Marley og reggae, João Gilberto og bossanova, eller James Brown og funk, for å nevne noen. Fela var musikalsk innovatør, men han var også The Black President - og til det siste, hadde han ambisjoner om å en dag faktisk bli president i Nigeria. Derfor er afrobeat så nært assosiert med Felas politiske budskap, enda så innovativ musikken hans var i seg selv.

Fela Kuti var først og fremst musiker. Jazz var hjertebarnet hans, og highlife var populærmusikkgenren han begynte å spille i Lagos. Hans mål var, til å begynne med, innovasjon av en rent musikalsk art. Han kom opp med - gjett én gang - highlife-jazz, men takket være en snartenkt promotors inngripen, ble musikken i 1968 omdøpt til det mer fengende afrobeat.

Året etter dro Fela til USA og oppdaget Afrika påny gjennom Black Power-bevegelsen, og verden skulle aldri bli den samme. Siden den gang, handlet Felas sangtekster, og afrobeattekster i sin alminnelighet, om klassekamp, utbytting, hykleri og kampen for et nytt Afrika fritt for kolonitidens forbannelser. Afrobeat er politisert musikk, eventuelt tonesatt politikk, alltid med underteksten: en annen verden er mulig. Er en annen afrobeat mulig?

For det er liten tvil om at afrobeat av i dag er blodpolitisk musikk. Spør Seun eller Femi, Felas to sønner som mer enn noen holder arven hans i hevd: Fela med New Afrikan Shrine i Lagos, Seun med farens gamle band Egypt 70. Spør Antibalas, Brooklyn-gutta som holder afrobeat-fanen høyest der på andre sida av Dammen, sist sett på Nattjazz 2007. Tekstene til disse artistene handler i all hovedsak om det samme som Felas tekster, om enn med andre steder og personer som referansemateriale.

Afrobeat er i vinden som aldri før. Den hadde sin heyday i Afrika på begynnelsen av syttitallet, da Fela og hans Afrika 70 gjorde reint bord over hele afrika, og blant spredte hipsters i Vesten. Men i dag ligger det an til at afrobeat skal ta også resten av verden med storm, med artister som Antibalas, evig unge Tony Allen (Nigerias svar på Tom Zé?) og Felas to sønner i spissen for en mektig afrobeat-revival. Man kan naturligvis tenke seg at afrobeat blir The Next Big Thing, med all den avpolitisering som følger med det - afrobeat som lydsporet til den neste Toyota- eller Fanta-reklamen nær deg, sånn for eksempel.

James Brown var Black Power-politiker hele veien, men når vi ser på funk-artister i dag, kan man lett glemme det politiske opphavet til musikkstilen. Man kan saktens se for seg afrobeat i norsk tapning à la D'Sound eller Baba Nation. Eller?

Kan det bli slik? Michael Veal, i sin Fela: The Life and Times of an African Musical Icon, gjør et interessant poeng i så måte. King Sunny Ade, Felas kanskje fremste rival til den nigerianske musikktronen, har lagd mye musikk inspirert av Felas afrobeat. King Sunnys musikkstil er jùjú, og jùjú-musikere tjener generelt til livets opphold gjennom å synge hyllester til rikfolk blant publikum, som deretter "sprayer" artisten med pengesedler. En ganske annen framgangsmåte enn Fela altså, som sjelden hadde superlativer å dele ut i sine tekster. Dissing, på den annen side, var han en mester i.

Så mens vestlige musikkinteresserte er vant til å definere musikkgenrer gjennom hørbare kjennetegn, er genrer i Afrika som regel knyttet til hvordan musikken brukes. Afrobeat er afrobeat fordi Fela var en frittalende, gressrøykende, polygam rakkerunge som hele tida var ute etter å sverte de nigerianske elitenes "gode" navn og rykte. Jùjú er jùjú fordi King Sunny er en veloppdragen kristen moralist som alltid har spilt på lag med de kreftene i Nigeria som Fela ville til livs. Vestlig musikkforståelse er preget av århundrer med akademisering, der formen har tatt alt fokus på bekostning av konteksten musikken opptrer i. Dekontekstualisering, heter det vel på JStor-språk. Men afrobeat er og blir afrikansk musikk, og enn så lenge (det er tross alt bare 11 år siden Fela forlo oss) er og blir Fela kongen av afrobeat.

Altså, Erik Røe, Kim Ofstad og Jonny Sjo: hold fingra deres unna Fela.

Men man skal vel aldri føle seg for trygg.

Dag 3 i Nigeria

Geir og jeg sitter i den luftige hotellkaféen på Bogobiri med etterlengtet stabil tilgang til internett. Samtidig sitter Audun på et hostell i London med 18 år gamle kvisefulle nederlendere og tyskere hvor han planlegger intervju med Seun Kuti og andre særdeles scoop-aktige intervjuobjekter; Afro-beat trendsettere, DJs, og musikere som har spilt og vokst opp med vårt forbilde Fela Kuti.

Allerede i den første seksjonen melder det seg sikkert mange spørsmål i ditt hode. Hva gjør Audun i London? Han skulle da unektelig vært med til Afrika? Hva gjør Geir og Ketil i Lagos uten Audun? Hva gjør Audun i London uten Geir og Ketil? Skulle de ikke treffe Seun Kuti i Lagos, med Audun, Ketil og Geir? Skulle ikke Geir, Ketil, Seun og Audun treffe de 18 år gamle nederlenderne i Lagos?
Audun fikk ikke passet tilbake fra den nigerianske amassaden i Stockholm i tide, og etter iherdig jobbing klarte vi likevel å få max ut av den temmelig horrible og sjokkerende situasjonen vi plutselig befant oss i. Ettersom Ketil skal til New York i slutten av måneden og gjøre flere intervjuer der står vi nå i fare for å lage den beste radiodokumentaren om Fela Kutis arv noensinne.

Dag 3 ble en særdeles kontrastfull dag for lag A, Ketil & Geir. Fra havregrøt, stekte bananer og afrikansk Big Brother (den angolske deltakeren må ut!) i selskap med chief Isiguzo i bydelen Surulere gikk turen bare et kvartal bort fra den rekkehusaktige borgen Royal Estate til varme geiteinnvoller i peppersaus ved den lokale søppeldyngen. Sjarmerende Mama ba oss høflig spise opp alt på tallerkenen, som til tross for det visuelle handikapet var en usedvanlig godkjent opplevelse i kombinasjon med 2 liter guinness.

Papa/chief Isiguzo fikset oss etterhvert transport ned til helgens sovested downtown Lagos hvor vi hooket opp med Geir barndomsvenn Helen og vår venn Ope, som ledsaget oss til den lokale jazzklubben Jazzhole. Oh my, hvilken line-up! Faaji, high-life, juju og Agidigbo blues med et temmelig rutinert stjernelag som inkluderte Rolling Dollar, chief Seni Tejuoso, Prince Eji Ayewole og Durotimi Ikujenyo. For første gang på 40 år samlet disse legendariske musikerne seg sammen og spilte sanger som publikum sang med på etter som ingefærølen gjorde seg merkbar i øvre del av hodet. Ope satt ved siden av oss og småhumret over de tydeligvis meget vittige tekstene sunget på Yoruba og pingin-english, og det ble også en prat med Eji Oyewole senere på kvelden, som imponerende nok har sittet inn med Ginger Baker og Bob Marley i løpet av sin 40 år lange saxofonistkarriere. Les mer om Oyewole her.

Som et innblikk i den yngre generasjonens musikksmak besøkte vi senere en temmelig posh nattklubb på Victoria Island hvor det i større grad var en hip hop, R'n'B og kontemporær nigeriansk dansemusikk som dominerte i et desibelrikt og glattpolert vestlig klubblokale med MTV-aktige programmer flashende på Tv-skjermer rundt på veggene. Geiteinnvollene føltes med ett meget langt borte. 

Lagos no shaking!

Oh yes. Geir og jeg er endelig på plass i Afrikas musikk-Mekka Lagos. I Studentradioen og den norske stats tjeneste skal vi utforske dagens nigerianske musikkscene med særlig fokus på Fela Kutis arv. 

Støyete, intensivt og en forurensende gryte av stekte bananer og geiter (både kokte og levende) pumper mot øynene våre i 200 km/t med maks hete. Festac 2008, Felabration 2008, disse ukene blir en utømmelig kilde til informasjon 

om Fela Kutis enda aktuelle musikkarv. Audun, lag B, er enda i London og planlegger for øyeblikket møte med Seun Kuti og Tony Allen. Ketil drar senere i måneden til New York for å treffe Wunmi og andre som bærer afro-beat-arven videre. Fremtiden ser lovende ut. 

Ketil