Sjangerskolen: O k e' o Kuduro??

Mens vi venter på et kommende intervju med Buraka Som Sistema gjort på forsommeren legger vi ut en liten teaser og spør "O k e' o Kuduro"?? Eller sagt på en annen måte: Hva i all verden er Kuduro?
Videoene under kan forklare litt.



Trengs det ytterligere forklaring kanskje? Kuduro er elektronisk dansemusikk med røtter fra Angolas største by og hovedstad Luanda. Hovedsaklig finnes det to retninger innen sjangeren, den ene Luandense er den opprinnelige angolanske, og Lisboeta den portugisiske varianten med opphav i innvandrerbydeler i Portugals hovedstad, typisk befolket av angolanere, mozambiquere og brasilianere. Sistnevnte ble vi kjent med gjennom Buraka Som Sistema og Enchefuda labelen, og er en tydelig mer europeisk orientert (eller vestlig influert) sjanger med spor av techno og house samt senere trender innen elektronisk dansemusikk som dubstep og grime. Luandense har i motsetning en sterkere innflytelse fra populære afrikanske og karibiske danserytmer som Zouk, Soca, Dancehall m.m. og ikke minst angolansk karnevalsmusikk. Estetisk er det en del som skiller de to variantene, i særlig grad lydene som blir brukt i tromme- og bassproduksjonen. Mens Lisboa-scenen nyter godt av de seneste innovasjonene innen digital elektronisk musikkproduksjon, er de angolanske instrumentene enklere og billigere. Mannen som er blitt anerkjent for å ha skapt sjangeren i 1996 var en fyr ved navn Tony Amado ("den angolanske Grandmaster Flash"), og i et intervju kan man se han bruke Fruity Loops, et streit men likefult utskjelt musikkproduksjonsverktøy. Likevel burde ikke den angolanske varianten være mindre spennende for oss nordboere. Vi tar ikke stilling på noens side i autentisitetsdebatten omkring hvorvidt Buraka er ekte kuduro eller såkalt "kuduro de branco" hvitmanns kuduro, vi synes det er FETT, ett fett. Det finnes massevis av snasne ting så let litt rundt eller bare sjekk denne videoen med Salsicha & Vaca Louca (utl: salsisja i vaka låka; oversatt: Pølsesnabb og Gal Ku) med Dança do Ventre (utl: dansa do ventre; oversatt: magedansen)



Har prøvd å finne ut litt om gruppen men det er ikke så mye å finne på Google annet enn at de har noen videoer ute som tydeligvis endel folk liker godt og at disse er samlet på en DVD. Anbefaler også følgende video med de samme folka. Hakket mer moderne denne "froskedansen":
Salsicha & Vaca Louca - Dança do Sapo

Et knippe brasilianske musikkvideoer

O barato para começar sua semana!

Domenico +2 - Alegria, vai lá (2004, LP "Sincerely Hot")



Bonsucesso Sambaclube - O Samba Chegou
(2003, LP "Bonsucesso Sambaclube")


Orquestra Imperial - Fita Amarela (2007)


Novos Baianos - A Menina Dança
(1972, LP "Acabou Chorare")


Caetano Veloso - Livros (1997, LP "Livro")


Marcelo D2 - A Procura da Batida Perfeita
(2000, LP "Looking for the Perfect Beat")


Marcelo D2 - Profissão MC
(2000, LP "Looking for the Perfect Beat")

Mangue Beat - Mundo Livre S/A

Etter å ha hørt meg halvt i hjel på Den Nye Musikken Fra Pernambuco i det siste, kan jeg ikke annet enn å si følgende: for den som vil oppdage denne musikken fra Brasils uomtvistelige indie-hovedstad de siste femten årene, er bandet Mundo Livre S/A startpunktet. Ingen over, ingen ved siden. Her er "Livre Iniciativa" fra deres debutplate Samba Esquema Noise (1993):



Det mest hypa bandet fra Pernambuco er Nação Zumbi, noe som utvilsomt har sammenheng med at deres første vokalist og bandleder, Chico Science (alias Francisco França) døde i en bilulykke mellom Recife og Olinda under karnevalet i 1997. Jeg husker første gangen jeg kjørte forbi stedet der Chico kjørte av veien, under karnevalet åtte år etterpå, og ble bitt av mytologien. Men nå har jeg altså kommet på bedre tanker. For all del, Nação Zumbi er et bra band. Særlig deres siste plate, "Fome de Tudo" (fra fjoråret), viser at gutta er inspirerte og i god form. Men de er rett og slett ikke like bra som Mundo Livre. Sjekk ut begge og døm sjæl, her er "Bossa Nostra", åpningslåt og førstesingel fra nevnte "Fome de Tudo":



Sjefen i Mundo Livre A/S ("Den frie verden A/S"), har vel egentlig alltid vært mer av en journalist enn en musiker. Men bandet hans har eksistert i snart 25 år, og kan altså sakene sine. Mundo Livre er et rockeband, og de første platene deres er rockeplater som bare i forbifarten inkorporerer enkelte brasilistiske elementer. Etter hvert har gutta blitt eldre og roligere, og da kommer også det brasilianske mer fram, men da som samba heller enn maracatu og andre pernambucanske elementer. Og det er uanstrengt og naturlig, noe man ikke alltid kan si om brasilianere som ønsker å leve etter kulturkannibalismens prinsipper. Der selv et band som Nação Zumbi tidvis høres ut som litt billig "nå-skal-vi-blande-fuzzgitar-med-maracatu", høres Mundo Livre alltid ut som autentisk pop/rock-låtskriveri. Naturligvis har de sine kjedelige låter, men det kan man tåle når materialet jevnt over holder så høy standard.

Når vi er inne på Mundo Livre, så må også artisten Otto nevnes i samme slengen. Otto begynte som perkusjonist i bandet, før han flytta til São Paulo og begynte sin solokarriere, basert på brasilianskklingende elektronika. Låta "Otto", med Bebel Gilberto på koring, skulle være velkjent for våre lesere. Her har du "TV a cabo" fra hans nummer-to-plate "Condom Black" (2001), kanskje hans beste:



En liten kuriositet: etter Youtube å dømme, er låta "Meu Esquema" (fra "Por Pouco", 2000) deres største hit, og utallige entusiaster har lagd sine egne slideshows etc til denne låta. Unødig å si, det er en vakker liten kjærlighetssang. Her er den beste hjemmelagde videoen til låta jeg har funnet. Lenge leve Web 2.0!



Et par andre complimentary videoclipes pro seu listening pleasure:

Mundo Livre S/A - Azia Amazônica (LP: O Outro Mundo de Manuela Rosário, 2003)


Nação Zumbi - Blunt of Judah (LP: Nação Zumbi, 2002)


Otto - Pra Ser Só Minha Mulher (LP: Sem Gravidade, 2003)

Gilberto Gil går av som kulturminister

Kanskje ikke breaking news lenger, dette. Men dette er vel fortsatt den siste, øh, la oss kalle det World-Music-nyhetsnotisen å snakke om, så la gå. Gilberto Gil har fått nok av å være statsråd, og vil heller drive med musikk på heltid igjen. God plan, Gil! En sabla god plan, og Klubb Kannibal gratulerer. For denne mannen kan fortsatt lage musikk. Pokker så bra musikk. Ny plate er rett rundt hjørnet, og anmeldelsen får du naturligvis først på Klubb Kannibal! [Hvor ellers?]

Har så kanskje Klubb Kannibal truffet herr minister, lurer du kanskje på? Ja, kan jeg røpe, Klubb Kannibal har møtt Gil i egen kortvokste person, og det skjedde i selveste Salvador, Bahia. Jeg hadde vært på artsy-fartsy kino med to tyske medportugisiskstudenter og sett en ganske bra tysk film. Turen gikk til en hotellbrygge, der Gils parti tilfeldigvis hadde landsmøte. Nøling og noen øl fulgte, før Klubb Kannibal ga seg til kjenne. "Hei", sa jeg, på engelsk eller portugisisk (it's all gone), og rakk fram hånda. "Jeg er en fan fra Norge". "Hei", sa Gil. "Jeg spilte inn en plate på dine marker."

Noen uker seinere lå den i postkassa mi i Brasil, sendt fra Torskens Rike av en snill mor. Og det er slett ingen ueffen plate, om man har mage til å tåle Kirkelig Kulturverksted-produksjon. Jan Erik Kongshaug satt selvsagt bak spakene, og Bugge Wesseltoft og Trilok Gurtu er med i rikt monn, så fans av disse tre har dermed en separat god grunn til å skaffe seg den.

Men den beste plata hans er det vel knapt. For en nybegynner er denne plata her, eller en annen over samme lest [fx denne], det logiske stedet å begynne. Den brasilianske musikkens gullalder varte fram til midten av syttitallet (selv om man kan ane en ny gryende gullalder nå, men mer om det senere), og Gilberto Gil gjorde uforskamma bra ting på denne tida.

For de viderekomne: gå rett til kilden: Gils to første major label-utgivelser (fra 1968 og 69) er nettopp gitt ut samlet på én CD, og det med jævlig god grunn. Nuff said.

Av plater som er gitt ut i din levetid, så er kanskje denne og denne de beste og mest relevante, og de kan du sannelig kjøpe til samlepris på Amazon.com. Sett på makan.

Til slutt: da Gilberto Gil var på TV og ble Brasil-stjerne for første gang, var det selvsagt sammen med Os Mutantes. Det så slik ut.

Rock, rap, reggae og Coca Cola = En vanlig dag i Brasil

Brasiliansk pop-musikk er en pussig greie. Salgspotensialet i relativt komplisert og avansert musikk synes det ikke finnes tak på, og det har markedsgruppen i Coca Cola skjønt forlengst. Den amerikanske sukkervanngiganten fyller sine brasilianske reklamer med feit trendy musikk og i karnevalstider surrer reklamene akkopagnert med rå samba batucada. Da de for en tid tilbake lanserte den avskylige nye leskedrikken Zero (uten sukker, fysj!) lager de selvsagt litt blest om det. Et spesialprogram i typisk (for ikke si værste) MTV-stil. Et slags reality/konsertprogram der de teamer opp ulike populære artister og setter opp et show, lager dokumentar, intervjuer artistene om den pussige koblingen, flyr inn et par gale fans som får gå på konsert og komme på TV, nærmere bestemt Estudio Coca Cola Zero. Opplegget lukter ganske surt men når man blander smør, sukker og mel blir det jo en slags kake. Det finnes en del interessante klipp for spesielt intresserte kannibaler som her presentert gjennom komboen NatiRuts & DJ Marlboro. En spenstig versjon av bailefunk hitten Rap de Felicidade. Et par andre helt ok versjoner av NatiRuts låter er også spiselige. Noe ikke, men for all del sjekk det ut. Friskt innslag med de to corny danserinnene i gule hotpants. Vel vært å sjekke ut alene:

En versjon av den nydelige samba/pop(MPB)-prinsessen Vanessa da Matas (offisiell hjemmeside) «Não me deixa so» («ikke forlat meg») kombinert med Nascimento/Caetano komposisjonen «O Senhor do Tempo» («Meteorologen»???) er verdt å sjekke ut. Rock/rap bandet Charlie Brown Jr (offisiell hjemmeside) med rølpevokalisten Chorão (sippeungen???) klarer til og med beherske seg nok til å ikke ødelegge låta fullstendig.

Kast ikke bort tiden din på den uhyrepopulære men akk så gørrkjedelige køntri (sertanejo )-popblandingen presentert av Chitãozinho & Xororó og Fresno.

Isaac Hayes er død

Mannen som satte en ny standard for feit svart dansemusikk på slutten av sekstitallet, en av de største populærmusikalske komponister og artister døde søndag. Les BBC's nekrolog.

Nigerian advises against 86 wives

BBC news melder at nigerianske Mohammed Bello Abubakar, 84, advarer andre mot å følge hans eksempel med å gifte seg med 86 koner. Les mer her.

/den tredje verden is dead/

præludium:

bachanale babilonesque
735|7X8|8.8|W.X|
(...) reggae-bass

den tredje verden is dead. det var dét vi skulle skrive
noen linjer om. sorry, vi spiste det visst. var ikke men
~ingen. men det var så fristende. apetitten ble for ille.
det bare ble sånn. vi bet oss selv i halen, og lot det stå
til. løsnet på kjevene, og slukte oss selv hele. slik visse
slangearter i Amazonas-jungelen gjør når de har kom
~met til gytestedet*

den tredje verden er et geografisk avgrenset område.
vi spiste det. slukte det, tygde det opp og spyttet det
ut. ommøblerte horisonten i prosessen. hvor ble den
tredje verden av, spurte vi oss selv og hverandre. hvor
~, å hvor? hvem vet. hvem bryr seg? den tredje verden
ble kartlagt av fremtredende franske filosofer i den
kalde krigens dager, og de hadde visstnok detaljerte
kart over terrenget. men kartene er tapt, gikk opp i
røyk. vi spiste dem. sorry ass, va'kke meningen

de gamle vikingene visste å sette pris
på den tredje verden. de midterste vi
~kingene visste å sette pris på den tre
~dje verden. de siste vikingene spiste
den opp. slik går nu dagan. som lula q
~ueiroga sier det: det er strengt tatt l
~urt å spy litt iblant også. derfor spyr
vi. klubb kannibal er prosjekt spy litt.

hva sitter man da
igjen med? veldig
mye, egentlig. alt,
alt for mye. altfor
mye musikk. hva
faen skal vi egentl
-ig med all denne
musikken? spy, s-
py, spy. snart spyr
vi et sted nær deg.
veldig nær deg. med
et sabla soundsystem
til å guffe opp lyden.

en skål for babylon!

Ginger Baker in Africa

Vi kjøpte oss nettopp en DVD med "Ginger Baker in Africa". En helt fantastisk film om trommeslageren fra Cream og Blind Faith som i 1971 bestemmer seg for å kjøpe en Land Rover og like godt kjøre til Nigeria (gjennom Sahara, naturligvis) for å sette opp et studio. Filmen er et flott dokument om en av Englands mest virtuose musikere i møte med noen av Nigerias fineste; en slags psykedelisk roadmovie med en mildt sagt "søset" Ginger som kommenterer innimellom. Klippet under er fra en seanse med Fela Kuti og bandet Africa 70 som leker i regnet på en klubb i Calabar, sør i Nigeria. Bemerk kanskje særlig saksofonisten Igo Chico som leverer en utmerket solo.

Et interessant intervju med Ginger Baker om Fela kan man sjekke ut her om man synes slikt er interessant.

Quantic presenta Flowering Inferno - Death of the Revolution

Will Holland alias Quantic har gjort det igjen. Noen måneder etter at han slapp det kritikerroste "Tropidelico" under Quantic Soul Orchestra-navnet, er han igjen ute med et nytt og flott album, hans tiende, og det første fra hans nye studio og residens i Colombia. Denne gang finner vi Will gravende dypere i den caribiske musikkflora og krysspollinerer jamaicanske og særlig colombianske musikksjangere til et fantastisk blomstrende inferno.

På "Death of the Revolution" synes Quantic å ha gjenoppdaget et slags tapt kapittel i musikkhistorien. En sjanger som aldri materialiserte seg i virkeligheten. En afro-colobiansk scene i Bogota så visjonær men akk så så marginal at den knapt gjorde inntrykk på noen i sin samtid. Et band så obskurt, så dypt, så politisk, et dokument om en svunnen tid, en platesamlers skatt. Revolusjonær instrumental 70'talls funk, dub/reggae og afro-colombiansk cumbia krysses på en tilsynelatende helt naturlig måte, og jeg sitter med en pussig følelse av at dette SKULLE vært gjort for lenge siden. Strengt tatt er det jo det, med ymse colombianske og latinamerikanske band som har koblet de to rytmiske slektningene tidligere, men altså ikke på denne måten, og i allefall ikke med den lyden. Det hele høres ut som om et colombiansk politisk danseband fikk med seg det jamaicanske lydteknikergeniet Errol "ET" Thompson til å styre lyden i det cubanske Egrem studioet i sin storhetstid på 70'tallet. Ja, så fett låter det faktisk! Og musikalsk er det helt opp til Quantics standard. De to sjangrene passer passer i utganspunktet ypperlig sammen; Cumbia og reggae har for eksempel til felles den tunge typiske reggae-downbeaten på "tre'ern" og de lette gitar backbeatene mellom som sammen gir en slags slentrende esel-aktig gange/følelse. Stort sett spiller Will alle instrumenter selv men har fått med seg drøss med latin-aamerikanske gjester som den peruvianske pianisten Alfredo Linares som nylig besøkte Europa. Albummet ble unnfanget over en tre-ukers periode i hans nye hjem i Colombia mens studioet ble bygget. "Flowering Inferno" og er et meget lovende tegn på at vi kan vente oss mer eklektisk/kannibalistisk kvalitets-dansemusikk fra den kanten fremover.

Vi snakker perfekt symbiose. Krysspolinering. Sommerens heteste, og vil definitivt holde deg varm utover høsten som et blomstrende inferno... Lytt og kjøp på Tru Thought labelets Etch Shop. Eller prøv singelen "Ciudad del Swing" her.

Hjelp, vi skal til Nigeria!

Hjelp, vi skal til Nigeria!

Klubb Kannibal reiser i oktober 2008 til Nigeria for å lage en radiodokumentar med arbeidstittelen “Arven etter Fela”, og er i den anledning interessert i å komme i kontakt med personer med kompetanse innen Nigeriansk musikk generelt og Fela Kuti spesielt.

Kjenner du noen som kjenner noen som kjenner noen, eller kanskje du har vært i Nigeria selv og kan dele noen tips med oss? Vi ville vært høyst takknemmelige.

Utdrag fra prosjektbeskrivelse:

“Fela Anikulapo-Kuti døde i 1997, men musikken hans lever videre. To av hans sønner har fortsatt i hans fotspor og viderefører i dag hans unike Afrobeat-sound – og ikke minst hans kamp for menneskerettigheter og politisk endring i Nigeria og på resten av kontinentet. Afrobeat har også fått en renesanse de siste årene, og stadig flere artister verden rundt dukker opp og på ulike vis hyller Felas musikalske arv.

Men hvordan står det til i Nigeria i dag? Har hans årelange kamp for menneskerettigheter, ytringsfrihet og nasjonal og afrikansk stolthet, båret varige frukter? Hvordan står det til med musikerstanden, og med musikeres rett til å drive regimekritikk? Kort sagt – hva er arven etter Fela Kuti i dagens Nigeria?”

Mvh

Ketil, Audun og Geir

Klubb Kannibal eller Populærmusikk etter Wirkola del 1, versjon 1.0.

”Stripped of cultural identity every human faces both the promise and the terror of the unknowable; left to our inherited devices we are only a little better off than our closest primate relatives. If the biological imperatives present the bare bones of our existence, the cultural realities give it a uniquely human dressing. While every culture focuses on a particular segment of the spectrum, their totality reveals the historical structuring of the entire human world.”

--Dusan Bogdanovic

I 1557 skrev den tyske oppdagelsesreisende Hans Staden sitt brev fra kolonien: Recife, Pernambuco. Warhaftige Historia und Beschreibung eyner Landtschafft der Wilden Nacketen, Grimmigen Menschfresser-Leuthen in der Newenwelt America gelegen. Sommerens snakkis i Europa var kannibalene i Sørøst-Brasil, Brasils kjerneområde også den gang, Tupinambáenes territorium. Hans Staden unngikk kannibalenes kasseroller, he lived to tell the story, og kannibalene i hans treskjæringer ble en basisingrediens i europeernes bilde av verden. Klangen av kannibalenes kjørler har stilnet, men for hvor lenge? Odd Karsten Tveit, Kairo.

Jeg spiste Gilles Peterson til frokost, Ron Lønhøiden til lunsj og Lillebjørn Nilsen til kvelds. Det var en mørk og stormfull aften. Samtidig, et helt annet sted: duftene av grillkrydder spredte seg mellom tretoppene og la seg over deltaet til den store floden. Båtene langs elvebredden kastet lange lys over skogkanten, og guaraniindianernenes lysende øyne kunne skimtes i buskasene.

Liksom-engelsk er ikke lenger det eneste universelle internasjonale språket. Nå er liksom-spansk, liksom-arabisk, liksom-kinesisk og liksom-portugisisk på full fart inn i kulturen. Tilmed liksom-fransk er i ferd med å få en renessanse. Kannibalen knasker i veikanten, suger margen ut av hoftebeinet til en gammel bleikfeit brite, med britens eget safariantrekk på. ¿Dr. Livingstone, je présume? Men inni er vi like.

Polkaen var attenhundretallets discomusikk. Spist opp og tygd i fillebiter, av sambaen, av tangoen, av hardingfela. Polkaen forener oss. Den også. Kannibalene er historiens protagonister. Fordi den som spiser sin beste venn, overtar sjelen hans, personen hans, hjernen hans. Alle bøkene han har lest og platene han har spist.

Jeg spiste hatten til Terje Tysland og brillene til Erlend Øye til nattmat. Det var allerede onsdag, karnevalets siste dag. Bensinstasjonen lå sandblåst og øde i hildringstimen. Bensinstasjonen der Tom Zé hadde jobbet den dag i dag, om det ikke hadde vært for David Byrne. Jeg fylte biodiesel på bilen og helte bensinen over bålet der jeg stekte Joachim Cooder. Det var ennå mange hundre kilometer igjen av den lange reisen.

Du tråkker i banantyggegummi, du bader i kanalen mens tidevannet skyller knoklene opp på stranda. Bærer din t-skjorte med stolthet: Seja canibal, seja herói. Krabbene klyper og pirayaene gnafser deg lekent i tærne.

Polkaen var modernitetens første store kannibal. Etter å ha spist seg gjennom hele det amerikanske kontinentet, Europa, alle deres kolonier, fram og tilbake på kryss og tvers over Atlanterhavet i et par generasjoner, var den ikke til å kjenne igjen. Slik barbarenes horder, vi, umerkelig gled inn i Romas befolkning, etter å ha skiftet plagg, fottøy, språk og fakter: Ikke engang polkaens egen mor kjente lenger igjen sin sønn. Mor gråt og gråt. Polkaen lo og lo. Du er hva du spiser, gutt. Vokt deg vel. Tro aldri at den du en gang har spist, noen sinne vi la deg i fred.

Jeg spiser Danseband-svisj til soloppgang og nipper til Musikkmassasjen på Torget Music Pub. Hvis du synger med til en tekst av João Gilberto på liksom-portugisisk: hvor mye av den originale meningen er da bevart i tolkningen din? Alt? Noe? Zéro, zip, nada? Er spørsmålet feil stilt? Kan det stilles? Hvem bryr seg?

Deleuze? Jeg spiste ham. Han snur seg i sarkofagen og klør meg bak øret. John Cage? Nem falar. Alle er spiselige, men noen smaker bedre enn andre. Lukten av friske urter som forkulles i armhulen. Lyden fra jungeltrommene på Wasabi runger i tretoppene. Kakaduene og makakene kauker med. Kakaduene, makakene og en bortkommen fuglehund, i lutter kakofoni.