Mulatu Astatke: Levende Legende

[bilder fra Mulatu-konserten kommer snart!]

Nattjazz er ikke vårens vakreste eventyr i Bergen. Det er årets vakreste. Nattjazz er de to ukene der gamle venner blir som nye. Man har jo sett hverandre her og der i året som er gått. Men Nattjazz er noe annet, en Otherness som suspenderer det Bergen vi kjenner ellers i året. Festivalen er fantastisk bra organisert. Programmet er så bra at man blir stappmett og skamløst blasert av musikk i verdensklasse før festivalen er halvferdig. Folk kommer igjen år etter år, fra fjern og nær, for å jobbe her, de aller fleste gratis. Og musikkforståelsen min har utviklet seg i små kvantesprang hvert eneste år jeg har fått være med på denne festen av en festival.

- Denne lufta er fantastisk! uttaler en musiker (en jeg tilfeldigvis kjørte fra Flesland til hotellet tidligere på dagen) idet jeg ankommer festivalområdet i halv nitida, til en som tilfeldigvis står ved siden av ham. Jeg står tilfeldigvis ved siden av ham igjen. Jeg spurte ham ikke om å få bruke sitatet, og han svarte ikke. Hvem bryr seg. Det er vår, det er Nattjazz. Han får i det minste få lov til å forbli anonym. Uansett, alle veit jo det. Vårlufta på Nattjazzen er fin, den.

Det er onsdag, første dag på Nattjazz 2010. Jeg er her for å se Mulatu Astatke. Ikke det at Gwilym Simcock (som jeg tilfeldigvis kjørte fra Flesland til hotellet tidligere på dagen) eller Mathias Eick er verdt å få med seg. Men det er Mulatu Astatke jeg er her for å se. Det har sine grunner. Jeg er jo en slik afromusikkentusiast. Hva ville venner og bekjente si om jeg ikke kunne gjenfortelle bergenskonserten til Mulatu, liksom? Men først og fremst er det noe unikt å se en levende legende, til alt overmål en afrikansk sådan, på scenen. At jeg liker musikken hans godt, hjelper jo på. Men jeg kunne godt likt den litt mindre, og like vel ha måttet gå på denne konserten. En levende legende er ikke hverdagskost, selv ikke på Nattjazz.

Sist det skjedde for min del, var Lou Reed da han sto på Ole Bull scene under Bergenfest. Også dét var spesielt. Det var fett, skikkelig fett, å se ham på scenen. Men magien, hvor var den? Musikken til hans Metal Machine Trio var triste greier. Sikkert bra på plate, men gutta kommuniserte hårreisende dårlig på scenen. Jeg tok meg i å ønske at han spilte "Perfect Day" og "Walk on the Wild Side" i Rickie Lee Jones'ske, helt usaklig overarrangerte jazzpopversjoner. Dette ville ha vært en levende legende verdig. I stedet insisterer han på å være femte hjulet på vogna i en avantgardistisk New York-scene som han sikkert var med på å stifte på et eller annet vis, men som løp fra ham samme året det eventuelt skjedde. Hvorfor?

For dette med å være levende legende, er et tveegget sverd. Du har lov til å være en gammal særing, men du må levere varene. Du kan tillate deg å være en dårligere musiker enn unggutta du uvegerlig spiller sammen med, men du må likefullt levere. Som levende legende tilhører du musikkens kongefamilie, og det kreves en verdighet av deg som det jevnlig skrives tjukke bøker og påkosta feature-artikler i Dagens Næringsliv om. Du kan godt være drita full og høy på piller av så ny dato at ingen utenfor farmasiindustrien har hørt om dem, så lenge du fører deg med en slik churchillsk verdighet. Og denne verdigheten, og ingenting annet, er vinn-eller-forsvinn. It's a dirty job, but... du har valgt det selv. Du kunne ha lagt opp mens leken var god.

Når ble Mulatu egentlig en levende legende? Det skjedde i 2005. Filmen Broken Flowers av Jim Jarmusch (som jeg ennå har til gode å se, er den noe bra, anyone?) gjorde Mulatus tema Yègellé Tezeta (My Own Memory) til allemannseie. Sist, dvs akkurat nå, samplet av Nas og Damian Marley på deres fortreffelige samarbeidsalbum Distant Relatives. En noe spesiell moderne klassiker. Kveldens konsert avsluttet, ikke overraskende, med Yègellé Tezeta. Og vi fikk høre den i sin sanne, opphavelige drakt: et steintøft jazztema, nær sagt en jazzstandard, kort og konsist, med et groove rundt som er ment for improvisasjon. Hele låta kan umulig ha vart mer enn tre minutter, men det var nok.

Konserten, som jeg så i sin helhet, var akkurat så bra som forventet. Ikke noe terningkast seks, men uomtvistelig terningkast fem. Etter konferansierens korte presentasjon, kom bandet på, og spilte noen takter, før saksofonisten introduserte sjefen sjøl. Så kom han inn, og all tvil ble brakt av banen: Mulatu vet å te seg som en levende legende. Langsom, smilende, verdig. Som en far for oss alle. Få ting er så tilfredsstillende som å se en slik person komme inn på en scene. Alle musikkgenrer er stammekulturer. Og det er de gamle, the elders, som bærer historien på sine skuldre. Og du ser det på en måte på skuldrene deres. Dette er magien. Slik magi skapes bare ikke av folk under en viss alder. Man skal ikke bare ha blitt voksen, man skal ha blitt ordentlig gammal.

Mulatu er et pussig tilfelle av en slik Elder Statesman. Hvem faen veit noe om etiopisk jazzhistorie i Norge? Knapt Arne Berg, vil jeg tro. I alle fall ikke Knut Borge (correct me hvis jeg tar feil, Knut). På mange måter er Mulatu en ny artist i norsk sammenheng. Han spilte neppe på Club 7 på syttitallet, og om han gjorde det, var ikke soloplatene hans til salgs der etter konserten. Suksessen hans minner mye om den til brasilianske Tom Zé, hvis karriere sto opp fra asken etter at David Byrne ga ut en samleplate med musikken hans på nittitallet. Tom Zé har siden gitt ut plater nesten årlig, og de får mer oppmerksomhet enn det er brasilianske artister flest forunt. Når det er sagt: Tom Zé har litt Lou Reed-tendenser over seg. Men på den annen side, så har han alltid hatt det - det er sært og nytt hver gang, men du vet at du får nettopp dét. Mulatu lager Elder Statesman-musikk: samme gamle formelen, bare bedre enn i gamle dager. Objektivt sett bedre. Bare påtatte afrohipstere kan få seg til å hevde at syttitallsplatene til Mulatu er bedre enn årets utgivelse, Mulatu Steps Ahead.

Et lite høydepunkt i konserten for oss bergensboere, var å se Sanjally Jobarteh og koraen hans på scenen. Et par av musikerne så skeptisk da han kom inn på scenen, og det hele var åpenbart planlagt på kort varsel. En annen koraspiller (koraist?) hadde tydeligvis meldt avbud, og noen hadde tipset Mulatu om bergensboer Sanjally. Så mye mer skal ikke sies om hans gjesteopptreden, annet enn at det var vakkert å se Sanjally på scenen på Nattjazz, med musikere i verdensklasse. Vi ser ham altfor sjelden slik i Bergen. Måtte det skje neste år også, da gjerne med hans eget band. Og det var på mange måter en kongelig gest av Mulatu å ha ham med på scenen.

Summa summarum: Mulatu leverte varene. Og om jeg ikke har sagt stort om musikken i denne teksten, så er det fordi etiopisk musikk uansett ikke lar seg beskrive. Den må høres. Sjekk ut musikken til Mulatu nå. Har du ikke hørt den før, så har du i det minste en overraskelse i vente.