Jeg sitter i tre timer foran datamaskinen etter leggetid. Igjen. Jeg var da virkelig trøtt da jeg begynte? Var jeg ikke? Er det denne søvnløsheten som ledsager det å kommer over noe viktig? Noe slikt må det være. For lyden av jungle anno 1994 er lydsporet til livet mitt. Dét er konklusjonen på disse tre timene jeg egentlig skulle ha sovet. Derfor er det jeg ikke er trøtt lenger. Fordi jeg vet at jeg må skrive dette ned.
Hadde internett versjon 2 eksistert i 1996...
Jeg blir sittende og lese om The History of Drum & Bass. Hva kommer det av at stoffet om D&B på Wikipedia er så makeløst bra? Fordi slike som meg tørster etter kunnskap. D&B-en er et av de viktigste musikalske gjennombruddene i min levetid. Derfor. Og det er soundtracket til mitt liv. Derfor er det jeg blir sittende i noen timer i lotusstilling og høre på tolvtommere fra Metalheadz-labelen, og 1995-plata til alldeles makeløse A Guy Called Gerald - låter jeg aldri har hørt før, men som allikevel er lyden av å komme hjem.
A Guy Called Gerald - 28 Gun Bad Boy (1992)
Ja. Å komme hjem Til en døll og livløs forstad til en stor europeisk by, midten av 1990-tallet. Det er her jeg kommer fra. Jungle gjenoppretter væskebalansen i kroppen min. Organismen min har tørstet etter denne musikken i alle disse årene. Disse tolvtommerne, fra akkurat den fasen da jungle var i ferd med å bli hetende Drum & Bass, året før Goldies "Timeless" snudde verden på hodet og splintret genren i to fronter og tusen genrer - en myriade av subgenrer som ifølge noen (hvem? Weasel word alert! Factoid! Meme!) er flere enn selveste jazzmusikken (hva faen er jazz?) kan oppvise - er perfekte. De er perfekte fordi de representerer genren på sitt høyeste stadium av modning. Før "Timeless", som vel knapt kan kalles et kommerst album - tvert imot er det mørkere og mer edgy enn denne musikken som har fått meg til å stivne i lotusstilling foran laptopen. Men "Timeless" var likevel plata som initierte kjeden av hendelser som få år etter hadde omdannet D&B til musikk for TV-reklamer med sommerlig tema.
Roni Size & Krust - Witchcraft (1994)
Men her, i 1994, året jeg selv stort sett hørte på Pantera og gode, gamle NRK Petre [sic], er denne musikken perfekt. Jeg visste ikke om den da, men kroppen min kjenner den igjen. Dansemusikk, som setter meg fast i stolen. I jævla lotusstilling. For jeg kan dø nå, jeg har kommet hjem og kan tas opp til himmelen på timestretcha vokal- og trommesamples.
Hvorfor begynte jeg å høre på dette nå, når klokka er fire og jeg egentlig skulle sove? Dubstep. Naturligvis. Dubsteppen har skylda. Da jeg begynte å lese om dubsteppens historie, som er interessant nok, ble jeg nysgjerrig på D&B-ens sådanne. Igjen. Jeg har lest denne Wikipedia-artikkelen om D&B hauger av ganger. Men denne gangen var det på tide å grave litt i musikken også.
Til slutt for denne gang: et par låter som gjør det hele så mye klarere. Det går en evolusjonær linje rett fra rave-scenen og breakbeat hardcore-musikken, og til dagens drum&bass. En plate som godt eksemplifiserer denne overgangen, er 4heros debutplate In Rough Territory fra 1991. Mer om alt sammen seinere.
4hero - Genesis (1991)
4hero - Mr. Kirk's Nightmare (1991)
