Thursday, December 24, 2009

Julekort fra verden!

ok, så havna vi jaggu i julestemning i år også. Og hvis ikke allerede, så gjør du det garantert om du titter på noen av disse julekortene. Her kommer det ny og gammel julemusikk fra kannibaler over hele kloden.

Og vi starter med Libanon (nesten Jesus sitt hjemland. Israel ser vi oss desverre nødt til å fortsatt boikotte), der Fairuz har sendt oss sin egen herlige versjon av "Jingle Bells".



Bing Crosby er det ingen som slipper unna i julen. Vi kan like godt få det overstått først som sist. Her synger han den udødelige og typisk amero-hawaiiske "Mele Kalikimaka". Kanskje Hawaiis mest kjente julesang.



På Jamaica elsker de ikke bare dyp bass og simulert samleie på dansegulvet. De elsker jul også! Vi får så mange julekort at vi ikke vet helt hvem vi skal vise fram. Vi sparer noen til senere og som en honnør til kongen starter vi med ham: Pur unge Bob Marley med "White Christmas". Værsegod.



Og fra Jamaica sender Yellow Man en hilsen til deg og alle i Afrika:



Hello Africa! Et stort og julefeirende kontinent. Afrikas største land, Nigeria, er da heller intet unntak, og de vet å feste julen inn (det kan vi skrive under på!). Det følgende er fra en årlig begivenhet, nemlig livsstil-/kjendismagasinet Ovation International sin innsamlingsauksjon Red Carol. Begivenheten er kun for spesielt inviterte men overføres på TV. Her inviterer de rike og berømte personligheter fra den kulturelle og økonomiske elite til et heidundranes stjernespekket show. Det samles inn penger til et vell av gode formål (charities)- Bare synd ingen vet hvor pengene havner.
Her er årets låt "Christmas in Lagos". Produsert av OJB Jezreel og fremført av Naija All Stars med artistene Wande Coal, Olu Maintain, Omawumi, Zaaki, Jazzman Olofin, Dekunle Fuji, Niyola, Essence, Kefee, Kenny St. Brown, Davina, Artquake, OJB, skuespillerinne – Foluke Daramola, skuespiller – Segun Arinze, komikerene – Jedi and Gbenga Adeyinka - de fleste helt ukjente for oss... De synger i alle fall ut til nigerianere i alle land: "Kom hjem til jul".
Merk: Denne kommer i tillegg med en sterk autotune-advarsel!



Fra det sørlige India ønskes det "God jul" på malayalamsk. Der elsker de tydeligvis jul, og jeg tar derfor med to julekort for anledningen. Den første har desverre ingen avsender :(



Derimot den neste kommer fra den høyt respekterte julesangforfatteren Dr. K. J. Yesudas. Man kan undres om han kanskje sendte oss den forrige også? Kilukilukkam Cheppukale!



Og vi beveger oss litt lenger øst. Nærmere bestemt Sør-Korea. Der har de stelt i stand litt av et show og invitert noen av landets største grupper bl.a Super Junior, SNDS, Big Bang, Wonder Girls og SGwannabe til å synge et potpurri over kjente og kjære, så vel som noen høyst originale lokale julesanger. Vi setter rett over til Seoul City:



Fysjamei! Det var jo ikke bra. Den neste derimot er visst ikke ment å tas helt seriøst. Dubstep er alvorlige greier for noen men jeg synes denne er morsom. Fra England får vi julekort fra i fjor "Dubstep Snowman".



Vi kommer tilbake senere i julen med flere julekort fra en gal gal verden. Kanskje du har noen egne julekort du vil dele med oss? sleng gjerne inn lenker i kommentarfeltet.

Gledelig jul!

Thursday, December 10, 2009

FEST: Sesongavslutning og julespesial for KK på Fincken!

Nå som vi plutselig har fått noe ekstra å feire må vi jo gjøre noe ekstra ekstra på årets sesongavslutning. Lørdag 19. desesmber inviterer vi til en sensasjonell julespesial på Fincken (2.etg.) i Nygårdsgaten, Bergen. Vi skal feire et fantastisk år for KK, og på samme tid glede oss til et nytt og spennende tiår: Ikke bare har vi fornyet våre kontrakter med bl.a. den herlige (hetrovennlige) homsen Fincken, men også hipsterne Internasjonalen og Fisk&vilt i Oslo. Vi lover naturligvis den sedvanlige klubb kannibal-stemninga (les: usedvanlig bra stemning) når vi inviterer til kannibalisme og bøbli servert av Svensson og Audinho (Ketil er desverre bortreist). I tillegg har vi invitert unge fremadstormene Chaka Puffs til en retur bak spillerne, så vel som LEGENDEN Bjørn Torske. Bedre blir det ikke på en lørdagskveld! Ferdig snakka... Invitasjoner kommer på Facebook og Underskog... men leser du dette kan du bare komme! ;-)

Natt & Dag nominerer oss til årets klubb!




og vi som er så glade i skryt... Dette kommer til å gå rett i hodene på oss.

De nominerte til årets Bergenspris 2009 er avslørt i månedens utgave av gratisavisa. I tillegg til Klubb Kannibal er også våre venner i Basstronomisk Institutt og Klubb Intim nominerte. Ikke dårlig selskap det?!?
Anyway, vi har jo en sjanse til å vinne, ikke sant, og det hadde jo vært enda mer stas! Så følg med: I tillegg kan man visstnok være med å avgi sin stemme i en avstemning som skal komme på N&Ds nettsider etterhvert(10.des. stod det i trykksaken). Vi lover full mobilisering når mentometerknappene dukker opp.
Fest og kåring blir i februar en gang, og når man ser på lista over de øvrige nominerte lover det om en kjempefest. Vi gleder oss! :D

Wednesday, December 2, 2009

Bergen: N&D Smuglesning


Natt&Dag innviterer til smuglesing av den nye desember utgaven.. og det det skjer allerede i morgen! På Vamoose!! kl21.00. Under ser du programmet og det ser lovende ut. Bare se hva de skriver om oss...

Natt&Dags julefest: Klubb Kannibal, Put Your Hands Up For Neo-Tokyo & Tre små tøser Blank

Natt&Dag Bergen feirer nytt nummer med gratis fest på Vamoose!

Denne gang prydes N&D-coveret av en bønsj bergensmusikere vi mener vil prege det kommende tiåret. Gled dere! Til å lese avisa. Og til å oppleve tiåret. Noen av disse unge, flinke folka kan du attpåtil oppleve på Vamoose i kveld:

Put Your Hands Up For Neo-Tokyo (LIVE): Nabovarsel-Njål & Eirik har lagt ut én låt på nettet. En låt som er så bra at duoen ble kåret til Ukas urørt og booka til Skottland i desember – bare på grunn av den ene sangen. Nå har de mer musikk på lager, og i kveld kan du være blant de første (i verden!!) som får høre dette. Hør her!

Tre små tøser (LIVE): Hiphop-prosjektet til Embla, Marie & Maria fra fabelaktige Razika. Trap rap på Møhlenpris-vis! Lytt, nå!

DJ: Klubb Kannibal: Byens beste DJ-lag for tiden! Disco, house, funk, reggae, kuduro, afrobeat og ananas til folket. Les!

Saturday, November 21, 2009

Somalia FTW



Vår utrettelige afrocompanheiro Kreismyr har igjen åpnet undertegnedes musikalske øyne enda en liten smule, denne gangen med en dose somalisk funk-rock. Somalisk!, sier du. Ja, somalisk!, svarer jeg. Jeg har faktisk ventet en stund på å få servert noe slikt som dette. Ikke uventa, er ekko av Somalias gigantiske Etiopia svært hørbare her. Og det er like fett som alt du tidligere har hørt fra den eminente Ethiopiques-serien.

Dur Dur – Somali Music from the 1980’s

Somaliere er skandaløst skandaliserte i Norge. Grunnene skal jeg unnlate å spekulere altfor mye i, men den såkalte norske innvandringspolitikken har åpenbart en finger med i spillet. Somaliere er alle flyktninger, fra et av verdens mest rævkjørte land, og mange somaliere er neppe spesielt glade i å måtte komme til Norge. Nordmenn er på sin side tradisjonelt ikke særlig glade i afrikanere. De er og blir Aliens From Outer Space. Somaliere blir, ufrivillig og helt feilaktig, de fremste representanter for en verdensdel vi ikke aner det dugg om. Hvor er de somaliske afrofunkbandene i dagens Norge? Vi trenger dere, og det NÅ!

Gi denne linken til en venn i dag!

Thursday, November 12, 2009

Tropisk Kulturkannibalisme - radiodokumentar på NRK P2

Sommeren 2007 var kannibal Audinho på tur til Brasil sammen med Henning Severud, redaktør i NRK Urørt og kjent fra sitt enkeltmannsorkester Telephones (i Bergen sist sett på Edvard). Dette resulterte i en radiodokumentar om brasiliansk musikk og kulturkannibalisme, først sendt på Studentradion i Trondheim i vår. Nå på lørdag 14. november, med reprise påfølgende onsdag, blir den å høre på NRK P2! Og det i best tenkelige sendetid, nemlig sendetida til Jungeltelegrafen, Norges eget ingen-over-ingen-ved-siden verdensmusikkprogram. Om du ikke har sjansen til å høre en av disse sendingene, så kommer den også som NRK-Podcast i løpet av en ukes tid. Bem-vindo ao Radio Nacional do Brasil!

*

Tropisk kulturkannibalisme
Radiodokumentar om brasiliansk musikk i Jungeltelegrafen
Brasil er verdens største kulturelle smeltedigel.
Hva er det da som er brasiliansk?
Å beskrive Brasils nasjonale identitet og bestemme hva som er autentisk
er ikke så rent enkelt i et samfunn der det eneste karakteristiske er
mestiço” – portugisisk for ”blandingskultur”.
Henning Severud (til venstre) og Audun Stokke Hole
tar deg med på en kaotisk ferd
fra Rio de Janeiro via São Paulo til Recife,
gjennom fire forskjellige musikalske epoker
og motkulturelle bevegelser.
Med utgangspunkt i poeten og modernisten Oswald de Andrades
begrep ”kulturkannibalisme”, drar de linjer
fra 1960-tallet til dagens globale informasjonssamfunn.
Stikkord: Tropicália-bevegelsen, São Paulos postpunk-scene,
Recifes Mangue Beat og Rio de Janeiros Baile Funk (Funk Carioca).
En god del spørsmål, et og annet svar,
og masse, masse feit, annerledes og klisjéfri brasiliansk musikk
*
Jungeltelegrafen
- den andre musikken
Lørdag 14. november kl. 14:03
Reprise onsdag 18. november kl. 14:03
Programledere: Sigbjørn Nedland og Arne Berg

Sunday, November 1, 2009

Arven etter Fela - nå på internettet!



Godtfolk! Endelig er del én av vår radiodokumentar Arven etter Fela på nett. Gå hit, last ned og lytt! Del to er ute om en uke eller så.

Friday, October 30, 2009

Kulturhelg Bergen!



Godtfolk! Her kommer en kjapp og gæli kulturkalender for helga. Hvem veit, kanskje det blir en vane. Generelt, så er det siste helg for teaterfestivalen Meteor, og ikke minst BIMF, Bergen Internasjonale MusikkFestival. Vi ses vel på Ziggy på Verftet lørdag?! ;)

*

FREDAG

kl 21: V.A.K.K.E.R. på Teknikerkroa, med live musikk av Finn David Pavels, Ragtag og bestillingsverk fra Mr. Jones (også kjent fra Kakkmaddafakka), og late night DJ-ing med Geir Svensson, Klubb Kannibal!

kl 21: Afrika-fest på BAS (Bergen Arkitektskole) med servering av mat og drikke, samt DJ-ing med d'herrer Ketil Kinden og Audinho da Vitrola i Klubb Kannibal. Ja da, vi er både her og der.

kl 23.30: DAM - palestinsk hiphop på BIKS/Fensal. Dette ryktes å bli forbanna bra!

*

LØRDAG
kl 12.00: Chârmetrubadurene Kleine-Heine og Polka-Bjørn (trekkspill, gitar, sang und Jodel) spiller på Fensal/BIKS i Kong Oscars gate, med MEGET eksklusive gjester. Gratis barnekonsert for barn i alle aldre, kom og hør!

kl 13.30: North London Derby på Fotballpuben. Erkerivalene Tottenham og Arsenal braker sammen i en poutpourri av blod, svette og tårer. YiD AAAARMY!!!

kl 20: Indieaften på Landmark med d'herrer Panda, Robot og Sloppy Joe. Ballet åpner med håndmat og filmvisning av The Monks, en film jeg ikke aner noe om, men stoler på at er bra.

kl 21: tangokveld på BIKS med Combo Tango og Tangueros del Norte. Hele tango-Bergen vil sannsynligvis være der, og lage en vakker og uforglemmelig aften med to av landets fremste tango-acts.

kl 21: Ziggi and the Renaissance Band - nederlandsk-karibisk reggaefest i Røkeriet på USF/Verftet! Jepp, der skal Klubb Kannibal danse seg svette og høye på livet og Babylon. Du finner oss sikkert foran scenen. Ses!

*

God helg, drikk og knark og pul og whatnot med vett!

Wednesday, October 21, 2009

Anbefalt lytting: En oktober oppsummering


I tilfelle disse enestående titlene har gått under radaren din, ønsker vi å rette din oppmerksom het denne veien:

Ebony Bones - Bone of My Bones (PIAS)

Mos Def - The Ecstatic LP (Downtown)

The Very Best - Warm Heart of Africa LP (MushiMushi)

Basement Jaxx - Scars LP (XL)

Major Lazer - Guns Don't Kill People ... Lazers Do! LP (Downtown/MadDecent)


King Cannibal - Let the Night Roar (Ninja Tunes)


Poirier - Run the Riddim (Ninja Tunes)

Klubbkveld i Bergen: Fincken (2.etg.) Lørdag: 24.10.09

Klubb Kannibal inntar atter en gang andre etasje på Kafé Fincken! Også denne måneden disker vi opp med disco, house, funk, reggae, kuduro, afrobeat, soukous og andre dansbare, basstunge og polyrytmiske groooves. Ikke minst legger vi, på våre kvelder på Fincken, vekt på å presentere deg for HITS i kannibalistiske versjoner slik du aldri tidligere har hørt dem.

I tillegg har vår medsammensvorne, VJ Bamsefar, kommet opp med et par splitter nye videomikser – med footage fra alt fra nigeriansk popkultur til europeisk kannibalkitschfilm – som DU får se første gang denne lørdagen.

Vi ses!

Fincken Hotlist/classics okt. 09

Key Of Dreams – Africa (Rune Lindbæk Edit) (n/a)

Grace Jones - La Vie En Rose CASINOBOY version (n/a)

Steve Miller Band - Fly Like An Eagle (n/a)

Loverde - Eyeko Syko (Horse Meat Disco) (n/a)

M - Pop Muzik (Todd Terje Remix) (n/a)
Roxy Music - Love is the Drug (Proper Songs Re-edit) (n/a)


Sofrito Specials - Palmwine Disco (Sofrito Specials)

Buster Pointdexter and His Banshees Of Blue - Hot Hot hot
(n/a)

Her er litt stemningsbilder fra sist. Blide mennesker og klining over alt!




Monday, October 19, 2009

Bergen Internasjonale Musikkfestival 2009



Under en uke igjen til festivalstart!

Gled dere: førstkommende lørdag braker det løs i Bergen! I løpet av
åtte hektiske dager benytter vi oss av fem konsertscener spredt ut
over hele sentrum. I tillegg brukes Musikkpaviljongen og
Torgallmenningen for å holde gratiskonserter for hele familien. Du kan
også få med deg workshop i tuvansk strupesang og cubansk perkusjon, en
indisk-europeisk danseforestilling og flere barne- og
ungdomskonserter.

Åpningskonserten med Goran Bregovic and the Wedding And Funeral Band
er allerede utsolgt. Men fortvil ikke, vi legger ut 50 ekstra billetter
for salg i døren. Om dere likevel ikke får billett, og liker
balkantoner, kan dere glede dere over at det fortsatt er billetter
igjen til Fliflet/Hamre som spiller på Ole Bull dagen etterpå.


Program:

Lørdag 24.10
Barne-BIMF: Moussa Diallo Trio (Mali/Gambia/Danmark) BIKS/Fensal, Gratis
Utekonsert:Moussa Diallo Quartet(Mali/Gambia/Danmark)
Torgallmenningen,Gratis
Goran Bregovic & the Wedding and Funeral Band(Serbia) USF Verftet, UTSOLGT
Balkan Beat After Party USF Verftet

Søndag 25.10
Dozo (Elfenbenkysten/Oslo) og Fliflet/Hamre (Bergen) Ole Bull Scene

Mandag 26.10
Workshop perkusjon: Eliel Lazo Linares (Cuba) Griegakademiet
Utekonsert: Bitu and the Bandits (Bergen) Musikkpaviljongen
Voksne Herrers Orkester med Eliel Lao Linares (Cuba) Logen Teater
1982 (Bergen) BIKS/Fensal
Hovedøen Social Club (Oslo/Cuba) Ole Bull Scene

Tirsdag 27.10
Triakel (Sverige) og Huun-Huur-Tu (Russland) Ole Bull Scene

Onsdag 28.10
Utekonsert: Combo Candombe (Bergen) Musikkpaviljongen
To danseforestillinger:Rukmini Chatterjee–meetings (India/Frankrike)BIKS/Fensal
Workshop strupesang med Huun-Huur-Tu (Russland), USF Verftet

Torsdag 29.10
Stein & Mari (Bergen), Razika (Bergen) og Klubb Kannibal DJ-set Landmark

Fredag 30.10
Ungdomskonsert: DAM (Palestina) BIKS/Fensal
DAM (Palestina) med support: DJ Lion og Max Million BIKS/Fensal

Lørdag 31.10
Barne-BIMF: Heine-Kleine og Polka-Bjørn (Molde/Tomrefjord) BIKS/Fensal, Gratis
Tangueros de Norte (Trondheim) og Combo Tango (Bergen) BIKS/Fensal
Ziggi & the Renaissance Band (Nederland) med support: DJ Lion og Max
Million
USF Verftet


For mer informasjon, priser og oppdatert program se myspace.com/bimf2009.
Biletter kan kjøpes på Apollon, 7/11, Posten, Grieghallen eller ganske
enkelt på www.billettservice.no

Du kan også kjøpe billetter i døren for samme pris som på
billettservice (billettavgifter blir lagt til).

Strupesang workshop med Huun-Huur-Tu koster kr. 500,- for AKKS
medlemmer/ NOBU medlemmer og kr. 700,- for ikke medlemmer. Dettte
inkluderer gratis inngang på Huun-Huur-Tu konserten på Ole Bullscene
tirsdag 27 oktober.
Kurset holdes på USF Verftet onsdag 28 oktober kl. 17- 20. For
påmelding og mer informasjon om kurset: www.bergen.akks.no eller tlf
55 55 75 55







Wednesday, October 14, 2009

Felabration!

I morgen 15.oktober ville Fela blitt 71 år gammel, og det er ett år siden vi var i Lagos og feiret jubiléet under den årlige ukelange Felabration. Selv om vi aller helst skulle vært tilbake og feiret "Baba at 71" er vi veldig glade for å presentere vår egen lille Felabration - hele tre dager til ende, torsdag 15. t.o.m. lørdag 17.okt. på våre favoritt-klubber; henholdsvis: Fisk og Vilt, Internasjonalen og Nomaden. Henda i været! 

Saturday, October 10, 2009

MJ a Rocker - Michael Jackson in a rub-a-dub-style!


En liten gave til alle som ikke kan få nok av Michael og disse evinnelige mashupsene. Fra før har vi blandt annet fått de to glimrende Jamaican Airlines skivene - Motown flies Jamaica. Og nå altså MJ is a Rocker. Du får I Want You Back, Rock With You, Don't Stop 'til You Get Enough, Billie Jean, Smooth Criminal, og (endelig) The Way You Make Me Feel som nydelig lovers rock. Last ned og lag din egen søndag ettermiddagsdisco. Courtesy: http://mjarocker.podomatic.com/entry/2009-08-25T00_13_48-07_00

Monday, September 21, 2009

Congo/Soukous/Kwassa Kwassa - hvor ska'n byne?



I disse dager - mens to respektløse norske krigseventyrere sitter fengslet i Kongo, og i det lengste håper på at ens norske pass gjør en immun mot Utlandets harde virkeligheter (been there, done that) - er det på tide at Klubb Kannibal setter fokus på denne kulturelle stormakten sentralt i Afrika. Undertegnede er i disse dager godt i gang med boka Rumba on the River, den definitive boka om kongolesisk populærmusikks historie. Denne posten er følgelig for en kjapp intro å regne.

Soukous, som er blitt en slags catch-all-term for all kongolesisk pop, er en videreutvikling av rumba-rocken som på 1930-tallet begynte å ta form i tvillinghovedstedene Brazzaville og Kinshasa. Kongolesisk musikk er, som all annen musikk kloden over, en fullblods eksemplifisering av Brundtlands lov: alt henger sammen med alt. Slaver fra det som i dag er Kongo (rundt en fjerdedel av alle de amerikanske slavene kom herfra) tok med seg musikken sin over Dammen, og på 1930-tallet kom denne musikken tilbake til Kongo, på to måter: som amerikanske afrojazzplater, og i form av hvite jazzband fra Belgia og Frankrike. I de eksplosivt voksende hovedstedene ble de etniske gruppene fra landsbygda faset ut til fordel for en ny arbeiderklasse, og rumba-rocken ble snart deres egen musikkgenre. I dag er den kongolesiske sounden kanskje det "folk flest" forbinder med det afrikanske kontinentet: tre akkorder, gitarpicking, vokalharmonier og en stødig organisk discobeat med lag på lag av polyrytmikk i bunnen.



Musikkmiljøet i tvillingbyene var, fra femtitallet til tidlig på nittitallet, fulle av optimisme og penger. Plateindustrien bar preg av dette, og det finnes i dag en rekke gode samleplater som dokumenterer denne gullalderen i kongolesisk musikkhistorie. Disse er antakelig det beste stedet for en nybegynner å starte sin ekspedisjon inn i Mørkets hjerte. Et tried-and-tested utvalg:

Congo 70: Rumba Rock
The Rough Guide to Congo Gold
Roots of Rumba Rock: Congo Classics
Super Guitar Soukous

For de viderekomne/eventyrlystne/gnitne, finnes det en rekke blogger som spesialiserer seg på vanskelig tilgjengelig afrovinyl. Alle med mye kongolesisk gull, og alle med interessante "liner notes" i bloggform. Et utvalg av disse (en stor takk til vår fellow afroblogger Kreismyr for et par av disse!)

Oro
Worldservice
Global Groove
Freedomblues
Awesome Tapes from Africa

Thursday, September 10, 2009

David Byrne: "I Hate World Music"

Det følgende er hentet fra Byrnes hjemmeside, en eldre artikkel som ikke har mistet mye av sin aktualitet:

http://www.davidbyrne.com/news/press/articles/I_hate_world_music_1999.php

Crossing Music's Borders: 'I Hate World Music'
The New York Times, October 3, 1999
By David Byrne

I hate world music. That's probably one of the perverse reasons I have been asked to write about it. The term is a catchall that commonly refers to non-Western music of any and all sorts, popular music, traditional music and even classical music. It's a marketing as well as a pseudomusical term — and a name for a bin in the record store signifying stuff that doesn't belong anywhere else in the store. What's in that bin ranges from the most blatantly commercial music produced by a country, like Hindi film music (the singer Asha Bhosle being the best well known example), to the ultra-sophisticated, super-cosmopolitan art-pop of Brazil (Caetano Veloso, Tom Zé, Carlinhos Brown); from the somewhat bizarre and surreal concept of a former Bulgarian state-run folkloric choir being arranged by classically trained, Soviet-era composers (Le Mystère des Voix Bulgares) to Norteño songs from Texas and northern Mexico glorifying the exploits of drug dealers (Los Tigres del Norte).

Albums by Selena, Ricky Martin and Los Del Rio (the Macarena kings), artists who sell millions of records in the United States alone, are racked next to field recordings of Thai hill tribes. Equating apples and oranges indeed.

So, from a purely democratic standpoint, one in which all music is equal, regardless of sales and slickness of production, this is a musical utopia.

So Why Am I Complaining?

In my experience, the use of the term world music is a way of dismissing artists or their music as irrelevant to one's own life. It's a way of relegating this "thing" into the realm of something exotic and therefore cute, weird but safe, because exotica is beautiful but irrelevant; they are, by definition, not like us. Maybe that's why I hate the term. It groups everything and anything that isn't "us" into "them." This grouping is a convenient way of not seeing a band or artist as a creative individual, albeit from a culture somewhat different from that seen on American television. It's a label for anything at all that is not sung in English or anything that doesn't fit into the Anglo-Western pop universe this year. (So Ricky Martin is allowed out of the world music ghetto — for a while, anyway. Next year, who knows? If he makes a plena record, he might have to go back to the salsa bins and the Latin mom and pop record stores.) It's a none too subtle way of reasserting the hegemony of Western pop culture. It ghettoizes most of the world's music. A bold and audacious move, White Man!

There is some terrific music being made all over the world. In fact, there is more music, in sheer quantity, currently defined as world music, than any other kind. Not just kinds of music, but volume of recordings as well. When we talk about world music we find ourselves talking about 99 percent of the music on this planet. It would be strange to imagine, as many multinational corporations seem to, that Western pop holds the copyright on musical creativity.

No, the fact is, Western pop is the fast food of music, and there is more exciting creative music making going on outside the Western pop tradition than inside it. There is so much incredible noise happening that we'll never exhaust it. For example, there are guitar bands in Africa that can be, if you let them, as inspiring and transporting as any kind of rock, pop, soul, funk or disco you grew up with. And what is exciting for me is that they have taken elements of global (Western?) music apart, examined the pieces to see what might be of use and then re-invented and reassembled the parts to their own ends. Thus creating something entirely new. (Femi Kuti gave a great show the other night that was part Coltrane, part James Brown and all African, just like his daddy, Fela Kuti, the great Nigerian musical mastermind.)

To restrict your listening to English-language pop is like deciding to eat the same meal for the rest of your life. The "no-surprise surprise," as the Holiday Inn advertisement claims, is reassuring, I guess, but lacks kick. As ridiculous as they often sound, the conservative critics of rock-and-roll, and more recently of techno and rave, are not far off the mark. For at it's best, music truly is subversive and dangerous. Thank the gods.

Hearing the right piece of music at the right time of your life can inspire a radical change, destructive personal behavior or even fascist politics. Sometimes all at the same time.

On the other hand, music can inspire love, religious ecstasy, cathartic release, social bonding and a glimpse of another dimension. A sense that there is another time, another space and another, better, universe. It can heal a broken heart, offer a shoulder to cry on and a friend when no one else understands. There are times when you want to be transported, to get your mind around some stuff it never encountered before. And what if the thing transporting you doesn't come from your neighborhood?

Why Bother?

This interest in music not like that made in our own little villages (Dumbarton, Scotland, and Arbutus, Md., in my own case) is not, as it's often claimed, cultural tourism, because once you've let something in, let it grab hold of you, you're forever changed. Of course, you can also listen and remain completely unaffected and unmoved — like a tourist. Your loss. The fact is, after listening to some of this music for a while, it probably won't seem exotic any more, even if you still don't understand all the words. Thinking of things as exotic is only cool when it's your sister, your co-worker or wife; it's sometimes beneficial to exoticize that which has become overly familiar. But in other circumstances, viewing people and cultures as exotic is a distancing mechanism that too often allows for exploitation and racism.

Maybe it's naïve, but I would love to believe that once you grow to love some aspect of a culture — its music, for instance — you can never again think of the people of that culture as less than yourself. I would like to believe that if I am deeply moved by a song originating from some place other than my own hometown, then I have in some way shared an experience with the people of that culture. I have been pleasantly contaminated. I can identify in some small way with it and its people. Not that I will ever experience music exactly the same way as those who make it. I am not Hank Williams, or even Hank Jr., but I can still love his music and be moved by it. Doesn't mean I have to live like him. Or take as many drugs as he did, or, for that matter, as much as the great flamenco singer Cameron de la Isla did.

That's what art does; it communicates the vibe, the feeling, the attitude toward our lives, in a way that is personal and universal at the same time. And we don't have to go through all the personal torment that the artist went through to get it. I would like to think that if you love a piece of music, how can you help but love, or at least respect, the producers of it? On the other hand, I know plenty of racists who love "soul" music, rap and rhthym-and-blues, so dream on, Dave.

The Myth of the Authentic

The issue of "authenticity" is such a weird can of worms. Westerners get obsessed with it. They agonize over which is the "true" music, the real deal. I question the authenticity of some of the new-age ethnofusion music that's out there, but I also know that to rule out everything I personally abhor would be to rule out the possibility of a future miracle. Everybody knows the world has two types of music — my kind and everyone else's. And even my kind ain't always so great.

What is considered authentic today was probably some kind of bastard fusion a few years ago. An all-Japanese salsa orchestra's record (Orquestra de la Luz) was No. 1 on the salsa charts in the United States not long ago. Did the New York salseros care? No, most loved the songs and were frankly amazed. African guitar bands were doing their level best to copy Cuban rumbas, and in their twisted failure thay came up with something new. So let's not make any rules about who can make a specific style of music.

Mr. Juju himself, King Sunny Adé, name-checks the country and western crooner Jim Reeves as an influence. True. Rumor has it that the famous Balinese monkey chant was coordinated and choreographed by a German! The first South African pop record I bought was all tunes with American car race themes — the Indy 500 and the like. With sound effects, too! So let's forget about this authenticity bugaboo. If you are transported by the music, then knowing that the creators had open ears can only add to the enjoyment.

White folks needed to see Leadbelly in prison garb to feel they were getting the real thing. They need to be assured that rappers are "keeping it real," they need their Cuban musicians old and sweet, their Eastern and Asian artists "spiritual." The myths and clichés of national and cultural traits flourish in the marketing of music. There is the myth of the untutored, innocent savant whose rhymes contain funky Zen-like pearls of wisdom — the myth that exotic "traditional" music is more honest, more soulful and more in touch with a people's real and true feelings than the kid wearing jeans and the latest sports gear on Mexican television.

There is a perverse need to see foreign performers in their native dress rather than in the T-shirts and baggies that they usually wear off stage. We don't want them looking too much like us, because then we assume that their music is calculated, marketed, impure. Heaven forbid they should be at least as aware of the larger world as we are. All of which might be true, but more important, their larger awareness might also be relevant to their music, which in turn might connect it to our own lives and situations. Heaven forbid.

La Nueva Generación

In the last couple of years, there have been any number of articles in newspapers and magazines about how Latin music in particular was finally going to become hugely popular in the U.S. of A. Half — yes, half — of the current top 10 singles in Britain, that hot and sweaty country, are sort of Latin, if you count Geri Halliwell's "Mi Chico Latino," and why not? The others are watered-down remakes of Perez Prado's hits from the 50's and 60's. The Buena Vista Social Club record is the No. 1 selling record, in any category, in funky Germany. Les Nubians, a French-African group, is getting played on urban (translate as "black") radio in America. So is this a trend or what? Are these more than summer novelty tunes for anglos? Are we really going to learn to dance, or is this some kind of aberration?

But what about the alterna-Latino bands that are touring the United States and Europe in increasing numbers. The Columbian band Bloque (which, I confess, is on my label) was named best band of the year by a Chicago critic; Los Fabulosos Cadillacs won a Grammy last year. Both bands, and many, many others, mix the grooves of their neighborhoods with the sounds and attitudes of the North American tunes they also grew up with. They are a generation with a double heritage, and their music expresses it.

It's tough for this bunch to crack the American market: they're not always cute, safe or exotic. Their music is often more innovative than that of their northern counterparts, which is intimidating. And as cool as they are, they insist on singing in their own language, to an audience that identifies completely with them, thereby making it more difficult to gain a foothold in the States.

These bands are the musical equivalent of a generation of Latin American writers, including Gabriel García Márquez, Isabel Allende, José Amado and Mario Vargas Llosa, that was referred to as the Boom. These musicians are defining their generation, finding a unique voice, and will influence countless others outside their home countries. Here, I believe, is where change will happen. Although they don't sell very many records yet, these and others (for things analogous to this are happening everywhere, in Africa, in Morocco, in Turkey) will plant the seeds, and while I enjoy hearing Ricky Martin's merengue on the radio, these others will change my life.

Wednesday, August 26, 2009

Daggering: Jamikanske myndigheter forbyr dans

Det er ikke første gang myndigheter har forsøkt å stoppe musikk, dansing og andre gøye ting. Nazi-tyskland forbød foreksempel swing og annen "negermusikk". Samba og tango var i sin tid også lenge forbudte danser i sine respektive hjemland inntil de ble populære på europeiske dansegulv. Begrunnelsen har alltid basert seg på religiøse dogmer. I dag er de praktisk talt universelt aksepterte og opphøyd til nasjonale danser til tross for sine fremdeles åpenbare seksuelle referanser. Nå advarer imidlertid jamicanske leger mot en nye dansefarsotten kjent som "daggering" eller "daggaring". Det dreier seg enkelt og greit om tørrpuling på dansegulvet, noe som overhode ikke kan sies å være noe nytt fenomen. Ulike akrobatiske sexstilliger praktiseres, men også utenfor dansegulvet. Det har ført til en enorm pågang på øyas legekontorer hvor særlig menn har dukket opp med brukket penis. Leger har også advart jenter mot at denne agressive stikkende praksis kan ødelegge bekkenbenet så vel som føre til andre alvorlige kroniske lidelser i underlivet. Nordmenn, vær så advart når denne nye dansen sakte men sikkert penetrerer norske og europeiske dansegulv.

En forsiktig start med Mr.Vegas og låta Daggering:



Så til saken... (not for the faint hearted)
RDX - daggering:

Litt forskjellig annet grisete daggering dansegulvaction :


Tuesday, August 25, 2009

Bilder fra Klubb Kannibal tidligere i år.

Mens vi venter på bilder fra den fantastiske kvelden sist lørdag på Fincken i Bergen kan du kose deg med noen fine bilder fra en kveld vi hadde på strædet i vinter (noen som husker når?), courtesy of våre venner i chaka puffs. Apropos: se opp for gjesteopptredener fra sistnevnte på klubb kannibal-kvelder utover høsten og vinteren. http://thechakapuffs.blogspot.com/2009/04/klubb-kannibal-strdet.html

Her under er et lite utvalg:

Thursday, August 20, 2009

Pax Nicholas and The Nettey Family

DJ og Platesamlernes Indiana Jones, Frank Gossner (DJ Soulpusher) mannen bak bloggen Voodoofunk, har etter flere års platejakt i vest afrika, endelig begynnt å dele godene med oss andre dødelige! Med hjelp av sine venner i Daptone records, gir han nå ut sin første reissue av afrikansk vinyl.

Det er uansett ikke fruktene fra sine reiser i Afrika han denne gangen deler med oss, men et funn han gjorde i Philadelphia, når han ble invitert inn på kontoret til eieren av Smith’s Record Store for å se igjennom en liten samling av afrikansk vinyl. Der fant han da nemlig denne platen: Pax Nicholas & The Nettey Family’s ”Na teeef know de road of teef”. En plate Frank selv sier er veldig spesiell for ham enda, selv etter tusenvis av platefunn i Afrika.


Pax Nicholas selv (eller Nicholas Addo-Nettey som han egentlig heter) var en del av Fela’s Afrika 70 mellom 1971-78 hvor han spilte Congas og sang. På denne tiden ble mange av utgivelsene til Fela spilt inn i Ginger Bakers moderne studio i Lagos (mer info om Ginger Baker her). Dette var også plassen hvor Nicholas spilte inn ”Na Teef...” sammen med et band kalt The Martin Brothers Band.

Musikken på platen er afrobeat av ypperste klasse. Lydbildet er mindre komplisert enn Fela’s afrobeat stil, men allikevel minst like suggerende og dansbart. Det ryktes at når Fela hørte hvor bra platen var uttalte han at han aldri ville høre den bli spilt igjen, noe som kan ha ført til platens obskuritet.

E
tter å ha spilt med Afrika 70 på Berlin Jazz festival i 1978 forlot Nicholas og flere andre bandet og returnerte ikke til Nigeria. Mye av grunnen til dette var de hyppigere og mer og mer voldelige feidene mellom Fela Kuti og Nigeria’s brutale diktatur. Nicholas bosatte seg deretter i Berlin, fostret opp to sønner og har fortsatt å spille musikk frem til i dag.

Albumet blir utgitt 1. September hos Daptone records og kan forhåndsbestilles allerede i dag!

H
er er noen fantastiske, saliverende lydklipp fra platen, du kan kose deg med:

Ataa Onukpa


Na Six Feet


En liten sidenote: Frank Gossner sine eskapader i Afrika ble i en periode filmet, og en dokumentar er under produksjon. Den kan du lese mer om her, og i tillegg ta en titt på denne traileren:




Makongo - hvis kung fu var en musikkgenre

Siden jeg tidligere her har blogget lettere lunkent/nedsettende om en gruppe ved navn Makongo, skal jeg nå straks komme dem til unnsetning og rette opp mine tidligere motforestillinger. Jeg har de siste par ukene hørt masser på denne gjengen, og deres debutplate er så vellykka at den fortjener en egen kannibalpost. Pråpsj!, som dem sier i Kuduroland!



Makongo sin link til Buraka Som Sistema - som det er høyst relevant å sammenlikne dem med - er mer enn bare sonor og geografisk. Et sentralt medlem i gruppa er Petty, tidligere MC i Buraka, og en av kreftene som gjorde Buraka sin debut-EP "From Buraka to the World" til slik en uslåelig Totenschläger. Blant de andre medlemmene i Makongo, finner vi hiphopduoen SP & Wilson, som allerede i 2007 satte det urbane Portugal på huet med sin debutplate Barulho (portugisisk for "bråk"). Musikken til Makongo er en hardtslående blanding av angolansk kuduro, hiphop og "hvit" europeisk electro-house, og etter lytting etter lytting, så heller jeg mot at deres "Angolan Kung Fu" kanskje tilmed er hakket kvassere enn Buraka sin debut-langspiller "Black Diamond". Makongo blir dermed å høre i hvert bidige Klubb Kannibal-sett denne høsten. Garantido!

Jeg har ennå ikke funnet ut om Makongo sin plate overhodet er tilgjengelig i fysisk format ennå. En håndfull av låtene kan iallfall høres på Myspace'n deres. Men når fonogrammet endelig dukker opp et eller annet sted, så ikke glem hvor du hørte om Makongo først!



Wednesday, August 19, 2009

Afrikas best bevarte hemmelighet!

Femi i aksjon!

Stedet er Barbican Center i London. Året er 2006. Jeg sitter behagelig i et mykt sete og venter på kveldens headliner. Jeg er på en årlig konsert på Barbican under navnet African Soul Rebels. Dette årets lineup er Akli D, Ba Cissoko og Femi Kuti. Akli D’s musikk var i sjangeren Amadou & Mariam, og sikkert også godt hjulpet av Manu Chao på produksjon og låtskriving. Ba Cissoko var mer folkelig afrikansk i og med at instrumentasjonen kun bestod av 3 kora’er. Vakkert var det, for å si det mildt. Men her sitter jeg altså og venter på Femi Kuti, mannen som oppgave var og fortsatt er å viderebringe arven til sin far, Fela Anikulapo Kuti.


Nærmest to forrykende timer senere er jeg helfrelst på afrobeat, og aldri har jeg sett meg tilbake!


Nå skal det samme skje igjen. Denne gangen er det riktignok ikke under banneren African Soul Rebels (som fortsatt pågår), men på samme plassen; Barbican Center i London, og ikke er det Femi Kuti som skal spille heller, men et mer ukjent band ved navn T.P. Orchestre Poly-Rythmo de Cotonou.



Kjennere vil kalle dette bandet Afrikas best bevarte hemmelighet. De har spilt sammen (med varierende lineup) siden 1966, gitt ut over tre hundre utgivelser og turnert Afrika siden da. Tidligere utgivelser av dem dukker ofte opp på eBay og er garantert å gi selgeren en god slump penger bare for en liten 7”. I tillegg har label’ene Soundway og Analog Africa gitt ut hver sin samler med bandet, og Analog Africa har tenkt å gi ut en til om ikke så veldig lenge. Anbefales på det sterkeste!



Bandet er, som navnet tilsier, fra Cotonou i Benin, et land som sammen med Togo, er skvist mellom Ghana og Nigeria. Musikalsk har de en stil som blander afrobeat, funk og latinsk musikk sammen med psykedeliske organ- og gitarriff og suggerende rytmer som Sato og Sakpata, begge rytmer som har blitt brukt i voodoo ritualer lengre en folk kan huske!


Sist men ikke minst, dette er første gang noensinne (!) bandet turnerer Europa. Dette er altså en konsert man ikke bør gå glipp av! Jeg har allerede kjøpt billett!


Her kan du kjøpe billetter (til den latterlige summen av ca. 200 NOK).


Noen fine lydklipp, her og her...




Tuesday, August 11, 2009

Sir Victor Uwaifo - Guitar Boy

Det irriterte meg litt at jeg ikke husket nøyaktig hvor det "The Very Best"-samplet kom fra(se tidligere post), men nå har jeg altså funnet det. Som en eller annen stemme sa, langt bak i hjernen: Det var Sir Victor Uwaifo, en av Nigerias fremste gitarister og bandledere. Riktig nok ikke fra Ekassa-prosjektet, men hans største hit fra 1966 noen år før Ekassa(mer om det en annen gang). Sjekk dette fenomenale klippet:



Låta har en litt morsom historie(som jeg ikke skal gå altfor mye in på nå). Låta ble til etter et møte han hadde med en, av alle ting, havfrue på Bar Beach i Lagos. Fønni!

Sjekk ut hans antologi veed samme navn gitt ut på SoulJazz Records. Den kan kjøpes bl.a. på soundsoftheuniverse.co.uk

Tidligere i sommer: Klubb Kannibal og Hordaland 80 på Slottsfjell




(Foto: Henriette Kværneng Johansen)