Kanskje ikke breaking news lenger, dette. Men dette er vel fortsatt den siste, øh, la oss kalle det World-Music-nyhetsnotisen å snakke om, så la gå. Gilberto Gil har fått nok av å være statsråd, og vil heller drive med musikk på heltid igjen. God plan, Gil! En sabla god plan, og Klubb Kannibal gratulerer. For denne mannen kan fortsatt lage musikk. Pokker så bra musikk. Ny plate er rett rundt hjørnet, og anmeldelsen får du naturligvis først på Klubb Kannibal! [Hvor ellers?]
Har så kanskje Klubb Kannibal truffet herr minister, lurer du kanskje på? Ja, kan jeg røpe, Klubb Kannibal har møtt Gil i egen kortvokste person, og det skjedde i selveste Salvador, Bahia. Jeg hadde vært på artsy-fartsy kino med to tyske medportugisiskstudenter og sett en ganske bra tysk film. Turen gikk til en hotellbrygge, der Gils parti tilfeldigvis hadde landsmøte. Nøling og noen øl fulgte, før Klubb Kannibal ga seg til kjenne. "Hei", sa jeg, på engelsk eller portugisisk (it's all gone), og rakk fram hånda. "Jeg er en fan fra Norge". "Hei", sa Gil. "Jeg spilte inn en plate på dine marker."
Noen uker seinere lå den i postkassa mi i Brasil, sendt fra Torskens Rike av en snill mor. Og det er slett ingen ueffen plate, om man har mage til å tåle Kirkelig Kulturverksted-produksjon. Jan Erik Kongshaug satt selvsagt bak spakene, og Bugge Wesseltoft og Trilok Gurtu er med i rikt monn, så fans av disse tre har dermed en separat god grunn til å skaffe seg den.
Men den beste plata hans er det vel knapt. For en nybegynner er denne plata her, eller en annen over samme lest [fx denne], det logiske stedet å begynne. Den brasilianske musikkens gullalder varte fram til midten av syttitallet (selv om man kan ane en ny gryende gullalder nå, men mer om det senere), og Gilberto Gil gjorde uforskamma bra ting på denne tida.
For de viderekomne: gå rett til kilden: Gils to første major label-utgivelser (fra 1968 og 69) er nettopp gitt ut samlet på én CD, og det med jævlig god grunn. Nuff said.
Av plater som er gitt ut i din levetid, så er kanskje denne og denne de beste og mest relevante, og de kan du sannelig kjøpe til samlepris på Amazon.com. Sett på makan.
Til slutt: da Gilberto Gil var på TV og ble Brasil-stjerne for første gang, var det selvsagt sammen med Os Mutantes. Det så slik ut.
Blog for Klubb Kannibal. Musings on music, life, universe and everything.
2 comments:
DVD og CD Kaya N'gan Daya er jo også å anbefale.
Sant nok. Gil har mye for enhver smak, og for Bob Marley-entusiaster er denne obligatorisk. Og, vel, den som ikke er Bob-entusiast, liker vel egentlig ikke musikk. Så, ja, Kaya N'gan Daya er å anbefale!
Post a Comment