Congo/Soukous/Kwassa Kwassa - hvor ska'n byne?

I disse dager - mens to respektløse norske krigseventyrere sitter fengslet i Kongo, og i det lengste håper på at ens norske pass gjør en immun mot Utlandets harde virkeligheter (been there, done that) - er det på tide at Klubb Kannibal setter fokus på denne kulturelle stormakten sentralt i Afrika. Undertegnede er i disse dager godt i gang med boka Rumba on the River, den definitive boka om kongolesisk populærmusikks historie. Denne posten er følgelig for en kjapp intro å regne.

Soukous, som er blitt en slags catch-all-term for all kongolesisk pop, er en videreutvikling av rumba-rocken som på 1930-tallet begynte å ta form i tvillinghovedstedene Brazzaville og Kinshasa. Kongolesisk musikk er, som all annen musikk kloden over, en fullblods eksemplifisering av Brundtlands lov: alt henger sammen med alt. Slaver fra det som i dag er Kongo (rundt en fjerdedel av alle de amerikanske slavene kom herfra) tok med seg musikken sin over Dammen, og på 1930-tallet kom denne musikken tilbake til Kongo, på to måter: som amerikanske afrojazzplater, og i form av hvite jazzband fra Belgia og Frankrike. I de eksplosivt voksende hovedstedene ble de etniske gruppene fra landsbygda faset ut til fordel for en ny arbeiderklasse, og rumba-rocken ble snart deres egen musikkgenre. I dag er den kongolesiske sounden kanskje det "folk flest" forbinder med det afrikanske kontinentet: tre akkorder, gitarpicking, vokalharmonier og en stødig organisk discobeat med lag på lag av polyrytmikk i bunnen.



Musikkmiljøet i tvillingbyene var, fra femtitallet til tidlig på nittitallet, fulle av optimisme og penger. Plateindustrien bar preg av dette, og det finnes i dag en rekke gode samleplater som dokumenterer denne gullalderen i kongolesisk musikkhistorie. Disse er antakelig det beste stedet for en nybegynner å starte sin ekspedisjon inn i Mørkets hjerte. Et tried-and-tested utvalg:

Congo 70: Rumba Rock
The Rough Guide to Congo Gold
Roots of Rumba Rock: Congo Classics
Super Guitar Soukous

For de viderekomne/eventyrlystne/gnitne, finnes det en rekke blogger som spesialiserer seg på vanskelig tilgjengelig afrovinyl. Alle med mye kongolesisk gull, og alle med interessante "liner notes" i bloggform. Et utvalg av disse (en stor takk til vår fellow afroblogger Kreismyr for et par av disse!)

Oro
Worldservice
Global Groove
Freedomblues
Awesome Tapes from Africa

David Byrne: "I Hate World Music"

Det følgende er hentet fra Byrnes hjemmeside, en eldre artikkel som ikke har mistet mye av sin aktualitet: http://www.davidbyrne.com/news/press/articles/I_hate_world_music_1999.php Crossing Music's Borders: 'I Hate World Music' The New York Times, October 3, 1999 By David Byrne I hate world music. That's probably one of the perverse reasons I have been asked to write about it. The term is a catchall that commonly refers to non-Western music of any and all sorts, popular music, traditional music and even classical music. It's a marketing as well as a pseudomusical term — and a name for a bin in the record store signifying stuff that doesn't belong anywhere else in the store. What's in that bin ranges from the most blatantly commercial music produced by a country, like Hindi film music (the singer Asha Bhosle being the best well known example), to the ultra-sophisticated, super-cosmopolitan art-pop of Brazil (Caetano Veloso, Tom Zé, Carlinhos Brown); from the somewhat bizarre and surreal concept of a former Bulgarian state-run folkloric choir being arranged by classically trained, Soviet-era composers (Le Mystère des Voix Bulgares) to Norteño songs from Texas and northern Mexico glorifying the exploits of drug dealers (Los Tigres del Norte). Albums by Selena, Ricky Martin and Los Del Rio (the Macarena kings), artists who sell millions of records in the United States alone, are racked next to field recordings of Thai hill tribes. Equating apples and oranges indeed. So, from a purely democratic standpoint, one in which all music is equal, regardless of sales and slickness of production, this is a musical utopia. So Why Am I Complaining? In my experience, the use of the term world music is a way of dismissing artists or their music as irrelevant to one's own life. It's a way of relegating this "thing" into the realm of something exotic and therefore cute, weird but safe, because exotica is beautiful but irrelevant; they are, by definition, not like us. Maybe that's why I hate the term. It groups everything and anything that isn't "us" into "them." This grouping is a convenient way of not seeing a band or artist as a creative individual, albeit from a culture somewhat different from that seen on American television. It's a label for anything at all that is not sung in English or anything that doesn't fit into the Anglo-Western pop universe this year. (So Ricky Martin is allowed out of the world music ghetto — for a while, anyway. Next year, who knows? If he makes a plena record, he might have to go back to the salsa bins and the Latin mom and pop record stores.) It's a none too subtle way of reasserting the hegemony of Western pop culture. It ghettoizes most of the world's music. A bold and audacious move, White Man! There is some terrific music being made all over the world. In fact, there is more music, in sheer quantity, currently defined as world music, than any other kind. Not just kinds of music, but volume of recordings as well. When we talk about world music we find ourselves talking about 99 percent of the music on this planet. It would be strange to imagine, as many multinational corporations seem to, that Western pop holds the copyright on musical creativity. No, the fact is, Western pop is the fast food of music, and there is more exciting creative music making going on outside the Western pop tradition than inside it. There is so much incredible noise happening that we'll never exhaust it. For example, there are guitar bands in Africa that can be, if you let them, as inspiring and transporting as any kind of rock, pop, soul, funk or disco you grew up with. And what is exciting for me is that they have taken elements of global (Western?) music apart, examined the pieces to see what might be of use and then re-invented and reassembled the parts to their own ends. Thus creating something entirely new. (Femi Kuti gave a great show the other night that was part Coltrane, part James Brown and all African, just like his daddy, Fela Kuti, the great Nigerian musical mastermind.) To restrict your listening to English-language pop is like deciding to eat the same meal for the rest of your life. The "no-surprise surprise," as the Holiday Inn advertisement claims, is reassuring, I guess, but lacks kick. As ridiculous as they often sound, the conservative critics of rock-and-roll, and more recently of techno and rave, are not far off the mark. For at it's best, music truly is subversive and dangerous. Thank the gods. Hearing the right piece of music at the right time of your life can inspire a radical change, destructive personal behavior or even fascist politics. Sometimes all at the same time. On the other hand, music can inspire love, religious ecstasy, cathartic release, social bonding and a glimpse of another dimension. A sense that there is another time, another space and another, better, universe. It can heal a broken heart, offer a shoulder to cry on and a friend when no one else understands. There are times when you want to be transported, to get your mind around some stuff it never encountered before. And what if the thing transporting you doesn't come from your neighborhood? Why Bother? This interest in music not like that made in our own little villages (Dumbarton, Scotland, and Arbutus, Md., in my own case) is not, as it's often claimed, cultural tourism, because once you've let something in, let it grab hold of you, you're forever changed. Of course, you can also listen and remain completely unaffected and unmoved — like a tourist. Your loss. The fact is, after listening to some of this music for a while, it probably won't seem exotic any more, even if you still don't understand all the words. Thinking of things as exotic is only cool when it's your sister, your co-worker or wife; it's sometimes beneficial to exoticize that which has become overly familiar. But in other circumstances, viewing people and cultures as exotic is a distancing mechanism that too often allows for exploitation and racism. Maybe it's naïve, but I would love to believe that once you grow to love some aspect of a culture — its music, for instance — you can never again think of the people of that culture as less than yourself. I would like to believe that if I am deeply moved by a song originating from some place other than my own hometown, then I have in some way shared an experience with the people of that culture. I have been pleasantly contaminated. I can identify in some small way with it and its people. Not that I will ever experience music exactly the same way as those who make it. I am not Hank Williams, or even Hank Jr., but I can still love his music and be moved by it. Doesn't mean I have to live like him. Or take as many drugs as he did, or, for that matter, as much as the great flamenco singer Cameron de la Isla did. That's what art does; it communicates the vibe, the feeling, the attitude toward our lives, in a way that is personal and universal at the same time. And we don't have to go through all the personal torment that the artist went through to get it. I would like to think that if you love a piece of music, how can you help but love, or at least respect, the producers of it? On the other hand, I know plenty of racists who love "soul" music, rap and rhthym-and-blues, so dream on, Dave. The Myth of the Authentic The issue of "authenticity" is such a weird can of worms. Westerners get obsessed with it. They agonize over which is the "true" music, the real deal. I question the authenticity of some of the new-age ethnofusion music that's out there, but I also know that to rule out everything I personally abhor would be to rule out the possibility of a future miracle. Everybody knows the world has two types of music — my kind and everyone else's. And even my kind ain't always so great. What is considered authentic today was probably some kind of bastard fusion a few years ago. An all-Japanese salsa orchestra's record (Orquestra de la Luz) was No. 1 on the salsa charts in the United States not long ago. Did the New York salseros care? No, most loved the songs and were frankly amazed. African guitar bands were doing their level best to copy Cuban rumbas, and in their twisted failure thay came up with something new. So let's not make any rules about who can make a specific style of music. Mr. Juju himself, King Sunny Adé, name-checks the country and western crooner Jim Reeves as an influence. True. Rumor has it that the famous Balinese monkey chant was coordinated and choreographed by a German! The first South African pop record I bought was all tunes with American car race themes — the Indy 500 and the like. With sound effects, too! So let's forget about this authenticity bugaboo. If you are transported by the music, then knowing that the creators had open ears can only add to the enjoyment. White folks needed to see Leadbelly in prison garb to feel they were getting the real thing. They need to be assured that rappers are "keeping it real," they need their Cuban musicians old and sweet, their Eastern and Asian artists "spiritual." The myths and clichés of national and cultural traits flourish in the marketing of music. There is the myth of the untutored, innocent savant whose rhymes contain funky Zen-like pearls of wisdom — the myth that exotic "traditional" music is more honest, more soulful and more in touch with a people's real and true feelings than the kid wearing jeans and the latest sports gear on Mexican television. There is a perverse need to see foreign performers in their native dress rather than in the T-shirts and baggies that they usually wear off stage. We don't want them looking too much like us, because then we assume that their music is calculated, marketed, impure. Heaven forbid they should be at least as aware of the larger world as we are. All of which might be true, but more important, their larger awareness might also be relevant to their music, which in turn might connect it to our own lives and situations. Heaven forbid. La Nueva Generación In the last couple of years, there have been any number of articles in newspapers and magazines about how Latin music in particular was finally going to become hugely popular in the U.S. of A. Half — yes, half — of the current top 10 singles in Britain, that hot and sweaty country, are sort of Latin, if you count Geri Halliwell's "Mi Chico Latino," and why not? The others are watered-down remakes of Perez Prado's hits from the 50's and 60's. The Buena Vista Social Club record is the No. 1 selling record, in any category, in funky Germany. Les Nubians, a French-African group, is getting played on urban (translate as "black") radio in America. So is this a trend or what? Are these more than summer novelty tunes for anglos? Are we really going to learn to dance, or is this some kind of aberration? But what about the alterna-Latino bands that are touring the United States and Europe in increasing numbers. The Columbian band Bloque (which, I confess, is on my label) was named best band of the year by a Chicago critic; Los Fabulosos Cadillacs won a Grammy last year. Both bands, and many, many others, mix the grooves of their neighborhoods with the sounds and attitudes of the North American tunes they also grew up with. They are a generation with a double heritage, and their music expresses it. It's tough for this bunch to crack the American market: they're not always cute, safe or exotic. Their music is often more innovative than that of their northern counterparts, which is intimidating. And as cool as they are, they insist on singing in their own language, to an audience that identifies completely with them, thereby making it more difficult to gain a foothold in the States. These bands are the musical equivalent of a generation of Latin American writers, including Gabriel García Márquez, Isabel Allende, José Amado and Mario Vargas Llosa, that was referred to as the Boom. These musicians are defining their generation, finding a unique voice, and will influence countless others outside their home countries. Here, I believe, is where change will happen. Although they don't sell very many records yet, these and others (for things analogous to this are happening everywhere, in Africa, in Morocco, in Turkey) will plant the seeds, and while I enjoy hearing Ricky Martin's merengue on the radio, these others will change my life.

Bilder fra Finken

Daggering: Jamikanske myndigheter forbyr dans

Det er ikke første gang myndigheter har forsøkt å stoppe musikk, dansing og andre gøye ting. Nazi-tyskland forbød foreksempel swing og annen "negermusikk". Samba og tango var i sin tid også lenge forbudte danser i sine respektive hjemland inntil de ble populære på europeiske dansegulv. Begrunnelsen har alltid basert seg på religiøse dogmer. I dag er de praktisk talt universelt aksepterte og opphøyd til nasjonale danser til tross for sine fremdeles åpenbare seksuelle referanser. Nå advarer imidlertid jamicanske leger mot en nye dansefarsotten kjent som "daggering" eller "daggaring". Det dreier seg enkelt og greit om tørrpuling på dansegulvet, noe som overhode ikke kan sies å være noe nytt fenomen. Ulike akrobatiske sexstilliger praktiseres, men også utenfor dansegulvet. Det har ført til en enorm pågang på øyas legekontorer hvor særlig menn har dukket opp med brukket penis. Leger har også advart jenter mot at denne agressive stikkende praksis kan ødelegge bekkenbenet så vel som føre til andre alvorlige kroniske lidelser i underlivet. Nordmenn, vær så advart når denne nye dansen sakte men sikkert penetrerer norske og europeiske dansegulv.

En forsiktig start med Mr.Vegas og låta Daggering:

Så til saken... (not for the faint hearted)
RDX - daggering:

Litt forskjellig annet grisete daggering dansegulvaction :

Bilder fra Klubb Kannibal tidligere i år.

Mens vi venter på bilder fra den fantastiske kvelden sist lørdag på Fincken i Bergen kan du kose deg med noen fine bilder fra en kveld vi hadde på strædet i vinter (noen som husker når?), courtesy of våre venner i chaka puffs. Apropos: se opp for gjesteopptredener fra sistnevnte på klubb kannibal-kvelder utover høsten og vinteren. http://thechakapuffs.blogspot.com/2009/04/klubb-kannibal-strdet.html

Her under er et lite utvalg:

Pax Nicholas and The Nettey Family

DJ og Platesamlernes Indiana Jones, Frank Gossner (DJ Soulpusher) mannen bak bloggen Voodoofunk, har etter flere års platejakt i vest afrika, endelig begynnt å dele godene med oss andre dødelige! Med hjelp av sine venner i Daptone records, gir han nå ut sin første reissue av afrikansk vinyl.

Det er uansett ikke fruktene fra sine reiser i Afrika han denne gangen deler med oss, men et funn han gjorde i Philadelphia, når han ble invitert inn på kontoret til eieren av Smith’s Record Store for å se igjennom en liten samling av afrikansk vinyl. Der fant han da nemlig denne platen: Pax Nicholas & The Nettey Family’s ”Na teeef know de road of teef”. En plate Frank selv sier er veldig spesiell for ham enda, selv etter tusenvis av platefunn i Afrika.

Pax Nicholas selv (eller Nicholas Addo-Nettey som han egentlig heter) var en del av Fela’s Afrika 70 mellom 1971-78 hvor han spilte Congas og sang. På denne tiden ble mange av utgivelsene til Fela spilt inn i Ginger Bakers moderne studio i Lagos (mer info om Ginger Baker her). Dette var også plassen hvor Nicholas spilte inn ”Na Teef...” sammen med et band kalt The Martin Brothers Band.

Musikken på platen er afrobeat av ypperste klasse. Lydbildet er mindre komplisert enn Fela’s afrobeat stil, men allikevel minst like suggerende og dansbart. Det ryktes at når Fela hørte hvor bra platen var uttalte han at han aldri ville høre den bli spilt igjen, noe som kan ha ført til platens obskuritet.

Etter å ha spilt med Afrika 70 på Berlin Jazz festival i 1978 forlot Nicholas og flere andre bandet og returnerte ikke til Nigeria. Mye av grunnen til dette var de hyppigere og mer og mer voldelige feidene mellom Fela Kuti og Nigeria’s brutale diktatur. Nicholas bosatte seg deretter i Berlin, fostret opp to sønner og har fortsatt å spille musikk frem til i dag.

Albumet blir utgitt 1. September hos Daptone records og kan forhåndsbestilles allerede i dag!

Her er noen fantastiske, saliverende lydklipp fra platen, du kan kose deg med:

Ataa Onukpa

Na Six Feet

En liten sidenote: Frank Gossner sine eskapader i Afrika ble i en periode filmet, og en dokumentar er under produksjon. Den kan du lese mer om her, og i tillegg ta en titt på denne traileren:

Makongo - hvis kung fu var en musikkgenre

Siden jeg tidligere her har blogget lettere lunkent/nedsettende om en gruppe ved navn Makongo, skal jeg nå straks komme dem til unnsetning og rette opp mine tidligere motforestillinger. Jeg har de siste par ukene hørt masser på denne gjengen, og deres debutplate er så vellykka at den fortjener en egen kannibalpost. Pråpsj!, som dem sier i Kuduroland!



Makongo sin link til Buraka Som Sistema - som det er høyst relevant å sammenlikne dem med - er mer enn bare sonor og geografisk. Et sentralt medlem i gruppa er Petty, tidligere MC i Buraka, og en av kreftene som gjorde Buraka sin debut-EP "From Buraka to the World" til slik en uslåelig Totenschläger. Blant de andre medlemmene i Makongo, finner vi hiphopduoen SP & Wilson, som allerede i 2007 satte det urbane Portugal på huet med sin debutplate Barulho (portugisisk for "bråk"). Musikken til Makongo er en hardtslående blanding av angolansk kuduro, hiphop og "hvit" europeisk electro-house, og etter lytting etter lytting, så heller jeg mot at deres "Angolan Kung Fu" kanskje tilmed er hakket kvassere enn Buraka sin debut-langspiller "Black Diamond". Makongo blir dermed å høre i hvert bidige Klubb Kannibal-sett denne høsten. Garantido!

Jeg har ennå ikke funnet ut om Makongo sin plate overhodet er tilgjengelig i fysisk format ennå. En håndfull av låtene kan iallfall høres på Myspace'n deres. Men når fonogrammet endelig dukker opp et eller annet sted, så ikke glem hvor du hørte om Makongo først!

Afrikas best bevarte hemmelighet!

Stedet er Barbican Center i London. Året er 2006. Jeg sitter behagelig i et mykt sete og venter på kveldens headliner. Jeg er på en årlig konsert på Barbican under navnet African Soul Rebels. Dette årets lineup er Akli D, Ba Cissoko og Femi Kuti. Akli D’s musikk var i sjangeren Amadou & Mariam, og sikkert også godt hjulpet av Manu Chao på produksjon og låtskriving. Ba Cissoko var mer folkelig afrikansk i og med at instrumentasjonen kun bestod av 3 kora’er. Vakkert var det, for å si det mildt. Men her sitter jeg altså og venter på Femi Kuti, mannen som oppgave var og fortsatt er å viderebringe arven til sin far, Fela Anikulapo Kuti.

Nærmest to forrykende timer senere er jeg helfrelst på afrobeat, og aldri har jeg sett meg tilbake!

Nå skal det samme skje igjen. Denne gangen er det riktignok ikke under banneren African Soul Rebels (som fortsatt pågår), men på samme plassen; Barbican Center i London, og ikke er det Femi Kuti som skal spille heller, men et mer ukjent band ved navn T.P. Orchestre Poly-Rythmo de Cotonou.

Kjennere vil kalle dette bandet Afrikas best bevarte hemmelighet. De har spilt sammen (med varierende lineup) siden 1966, gitt ut over tre hundre utgivelser og turnert Afrika siden da. Tidligere utgivelser av dem dukker ofte opp på eBay og er garantert å gi selgeren en god slump penger bare for en liten 7”. I tillegg har label’ene Soundway og Analog Africa gitt ut hver sin samler med bandet, og Analog Africa har tenkt å gi ut en til om ikke så veldig lenge. Anbefales på det sterkeste!

Bandet er, som navnet tilsier, fra Cotonou i Benin, et land som sammen med Togo, er skvist mellom Ghana og Nigeria. Musikalsk har de en stil som blander afrobeat, funk og latinsk musikk sammen med psykedeliske organ- og gitarriff og suggerende rytmer som Sato og Sakpata, begge rytmer som har blitt brukt i voodoo ritualer lengre en folk kan huske!

Sist men ikke minst, dette er første gang noensinne (!) bandet turnerer Europa. Dette er altså en konsert man ikke bør gå glipp av! Jeg har allerede kjøpt billett!

Her kan du kjøpe billetter (til den latterlige summen av ca. 200 NOK).

Noen fine lydklipp, her og her...

Sir Victor Uwaifo - Guitar Boy

Det irriterte meg litt at jeg ikke husket nøyaktig hvor det "The Very Best"-samplet kom fra(se tidligere post), men nå har jeg altså funnet det. Som en eller annen stemme sa, langt bak i hjernen: Det var Sir Victor Uwaifo, en av Nigerias fremste gitarister og bandledere. Riktig nok ikke fra Ekassa-prosjektet, men hans største hit fra 1966 noen år før Ekassa(mer om det en annen gang). Sjekk dette fenomenale klippet:



Låta har en litt morsom historie(som jeg ikke skal gå altfor mye in på nå). Låta ble til etter et møte han hadde med en, av alle ting, havfrue på Bar Beach i Lagos. Fønni!

Sjekk ut hans antologi veed samme navn gitt ut på SoulJazz Records. Den kan kjøpes bl.a. på soundsoftheuniverse.co.uk

Tidligere i sommer: Klubb Kannibal og Hordaland 80 på Slottsfjell

(Foto: Henriette Kværneng Johansen)

The Very Best - Album kommer nå!

En av våre favorittgrupper det siste året har vært fusjonen av Radioclit (en svenske og en frask) og malawiske Esau Mwamwaya som sammen har det noe ugreie men selvsikre navnet "The Very Best". De slapp en liten forsmak med den gøyale mixtapen (tidligere omtalt her) med edits av en drøss kontemporære klubbfavoritter fra M.I.A., Buraka Som Sistema og til og med (som rolig avsluttning) Michael Jacksons "Will You Be There". Mixtapen kan fortsatt lastes ned her.
Men det var altså albumet det her skulle handle om: Noen nye låter og oppdaterte versjoner har kommet med- deri blandt det strålende tittelkuttet "Warm Heart of Africa" med bidrag fra (også Øya-aktuelle) Vampire Weekends Esra. Låta er basert fra et sykt fett gitarriff sakset ut av en (om jeg ikke tar helt feil) Sir Victor Uwaifo-låt fra Ekassa-prosjektet hans. Anbefales sterkt. Sjekk ut forhåndslytting på albumet på myspace her: www.myspace.com/theverybestmyspace
The Very Best opplever du på Øya lørdag i middelalderparken og på Fisk og vilt senere på kvelden (da som Radioclit vel og merke).

Oslo denne uka... (edit)

Det er definitivt i Oslo man skl oppholde seg denne uken. Øya, Oslo Jazz og Mela er bra tre festivaler som foregår. Her har jeg prøvd å samle en liten liste over ting som skjer. Og som vi alle vet de beste tingene i livet er gratis (men ikke glem at at kultur koster!)


Øya Festivalen - kostbart arrangement men masse gratis også. Foreksempel kan man alltids snike seg inn på selve festivalen. Det er visst kjempe lett har vi blitt fortalt - kan på ingen måte anbefales. Derimot er det masse arrangementer man slipper å snike seg inn på: Tulinløkka skjer det ting, bla. kan du få med deg utstillingen Assume Vivid Astro Focus med eller uten band/djs. Ting skjer både på dag og kvelds-tid. Ellers er det også en del gratis underholdning på klubbene, foreksepel kan du få med deg Klubb Kannibal - helt gratis- onsdag på Internasjonalen (i andre etg.) og på torsdag på Fisk og vilt (i bakgården). Andre anbefalingerl: Seun Kuti & Egypt 80, The Very Best (Esau Mwamwaya og Radioclit) Vampire Weekend, Kåre & the Cavemen, Hudson Mohawk, Mungolian Jetset, Artic Monkeys, Noora Nor (Holla: Holmlia-massive!!!)Bon Iver, Balkan Beat Party, Atomic, Lilly Allen, Jesse Rose, Idjut Boys, Jenny Wilson, Magnetic Man, Skream & Benga, Dixon, Ame, m.fl. og selvsagt også våre bergenske kolleger i Megaphonic Thrift, Lars Vaular, Fjorden Baby!, Jon-Olav Nilsen og Gjengen, Razika, The New Wine, Hot! Hot! Hot!, Skatebård, Datarock, Enslaved, Karin Park, Röyksopp, Bjørn Torske, Telephones og Ungdomskulen. Noen jeg glemte?


Oslo Jazz Festival - en litt kjedelig jazzfestival? eller? Tradisjonsrik har den virkelig blitt med årene, men det er ingen tvil om at den nye ledelsen har jobba hardt og forsøkt noe nytt i år(les: f.eks Anthony & the Johnsons på Operataket og Milton Nascimento i faktisk SELVESTSE Operaen -100spenns billetten på barkrakk u. rygglene er fortsatt tilgjengelig for en hundrings!). Den mangler kanskje engasjementet og publikumsoppslutningen du ser i Molde og Kongsberg. Men, hva med det viktigste? Programmet! Hvordan ser det ut? OJ ha alltid vært forankret i den tradjazzen. Det er de fortsatt men nye yngre krefter har heldigvis fått slippe til og det har begynt å vise seg i programmet - foruten de tidligere nevnte ikke-fullt-så-jazza artistene finner du anbefalt bl.a.: El Proyecto Oriental de Alejandro Vargas med Yasek Manzano/Magela Herrera, Ensemble Denada med Peter Baden og Frøy Aagre, Han Bennik, feiring av Jazzmob 10 år, Mathias Eick Kvartet og Meshes Of Voice med Jenny (Rockettothesky) Hval og Susanna (Magical Orchestra) K. Wallumrød er noen av artistene som anbefales, hvis du har råd selvfølgelig. Jazzfetivaler pleier å vøre kotsbare greier, men man finner alltids noe for pengeløse. Som vanlig kan man få med seg street parade i 12.00-tiden langs Karl Johan, show case for unge konservatoriefolk på Blås utescene om formiddagene og jamsessions på Herr Nilsen fra midnatt, men annen gratis moro lurer seg også innimeldom. HUSK: På Grand Hotel kan man tuske seg til kaffe, wienerbrød og sikkert noen pils under de daglige pressekonferansene i den deilige kafeen -hvis navn unnslipper meg for øyeblikket(den som er inn til høyre etter resepsjonen).


Mela festival - en gratis verdensmusikk festival. - 14.-16. aug. Rådhusplassen
Rosinen i pølsa? I allefall fattigmanns trøst: I slutten av uka er det altså tid for kulturkollisjoner med Melafestivalen. Gratis mat og underholdning fra en drøss med internasjonale kjente og ukjente artister, workshops og liknende: På Rådhusplassen og klubber rundt i byen. Eget klubbprogram med et til tider absurd kannibalistisk tilsnitt (We like)! Sjekk ut, sjekk ut!




Bollywoodfest fra 7 aug. - 13.aug.

- 33 filmvisninger og workshops på bl.a. Klingenberg og Cinemateket.

Wild Combination - A Portrait Of Arthur Russell

På Struts i Møllergaten på søndag kl 1930 har du sjansen til åse et vakkert portrett om en av populærmusikkens mest interessante karakterer. Vertskapet inviterer i forkant til "Behagelig søndag" med følgende beskrivelse "Sakkosekker. Brettspill. Steinfrie puter. Frukt. Kake. Tegnefilm. Te". Behagelig.



Trafikkøya år 9 - Særing-festival av beste sort (i beste mening journ. anm.)
Metronomicon Audio inviterer til konserter med Center of the Universe (N/BE) + Children and corpse playing in the streets + Women are from venus, men are fromasj (folk-doom-set) (N/PL) + Dj Zuzu (AZ) & Dj Boutros Boutros Boutros. En herlig karamel til kun 50 spenn (€2040 med øyapass (sic!) får vi opplyst.)
mer kommer.

Nytt fra Jimi Tenor og Tony Allen

Jimi har i lengre tid jobbet med afrobeat og har da osgå gitt ut to hele album med gruppen Kabu Kabu. Nå har han gått rett til kilden og inngått et samarbeid med Tony Allen om en skive i Strut Records spennende "Inspiration Information" serie. Sjekk ut teaser'n:

Nytt Manna album på trappene...

Jeps, kannibalene i det Bodø-baserte reggaebandet Manna er vistnok klare med nytt album og skal etter planen slippes i slutten av september(edit: august!!). En ny låt ligger ute og den må du et annet sted for å sjekke ut. Teksten er "fette najs" som de sier der i nord, og handler om spise godt som veggis, og det kan vi godt like (kannibaler som vi er). Sjekk teksten:

Chana Masala kan du spis uten kvala
Ta gjerne litt mer av etiopisk injera
Korianderen, Edvard? Du treng han vel nu?
Ta med kvitløk, ta med ingefær, og chili
Lag nå sunt, godt og billig
Kem vil vel spis gris?

Låta lover godt for resten av albumet, så vel som fremtidige konserter. Soundet er som før -slik vi liker det. Noen som så de under Phonofestivalen i Bergen i fjor? Nå gleder i allefall VI oss til høsten.

uPDATE: To nye Manna-låter ute på Myspace nå. Bl.a. livefavoritten “Flyg ut av Babylon”. Album ute denne nå hvert øyeblikk. Les også Morgenbladets glimrende intervju og sak om jamaicansk musikk fra nord her.

Post #100: En oppsummering

Klubb Kannibal feirer sitt første hele år - hurra! Tiden siden vi avsluttet forløperen "Den tredje verden" har vært særdeles innholdsrik samtidig som den har gått ekstremt fort. Vi har fått klubba rundt i nær sagt hele Sør-Norge, vært i Nigeria, turnert festival- og sommer-Norge (de beste "norger") laget radio-doku om FELA og samtidig fått presentert ny og gammel musikk fra fjern og nær.  Og det skal vi fortsette med! Nye planer er lagt for nye turer til utlandet så vel som "innlandet", ny doku (mer om det siden) og andre påfunn. Merch er under produksjon og vi har allerede begynt å bombe landet med våre råflotte klistremerker (jepp!). 

I påvente av fortsettelsen: Her er Per Asplins nydelige jazz-samba sommerklassiker "En deilig dag" -en låt vi har spillt halvt i hjel på bl.a seilturer med kannibal og fotograf Mathilde J  

Håper vi sees på Øya neste uke. Mye å glede seg til. Vi spiller på Internajonalen (i andre) onsdag 12.aug og på Fisk og vilt torsdag 13.aug.

Fortsatt god sommer!

Mvh kannibalene

På bildet: Geir Svensson  

Dagens kannibalistiske: Steel Band does Joy Division

Ja, det er altså dette det handler om: krysspollinering på tvers av kulturelle grenser.

Det følgende klippet er kanskje ikke allverdens, tatt opp løpende etter lastebilen bandet sitter på(live fra manchester procession 5.juli), men opptaket er greit og låta er fantastisk.

Without further ado...

Det lokale Steel Harmony Steel Band gjør en cover av sambygdingene Joy Divisions "Transmission". Moro.

og så orginalen for sammenlikning: 

Takk til kokken Andreas (dagens hederskannibal) som gjorde meg oppmerksom på klippet, og sist men ikke minst min egen hukommelse som klarte å huske det i over to uker(!). 

Audinho da Vitrola, o Homem Esquizofrénico Volta Sempre

Kjære venner! På tide med en musikkoppdatering. Her er noen av sommerens nyoppdagede godsaker, og noe mindre velsmakende:

1. Detroit Techno.
I boka Last Night a DJ Saved My Life, som jeg nå har lest omtrent tre ganger - og lovt å låne bort til Geir på sikkert åttende måneden - fortelles historien om Detroit-technoen, som Detroit bare halvveis har æren og fortjenesten for. Det kan vel så gjerne argumenteres for at det er en avart av Chicago-housen - eller den mer europeistiske enden av den, i motsetning til Chicago-housens Paradise Garage-deriverte soulfiksjon - som en særegen Detroit-greie. Detroit passer imidlertid bare så altfor bra til mytologien om musikken: den er maskinell og kald, klinger litt som lyden av Henry Fords fabrikker der de spyr ut robotmenn à la Kraftwerk. Uansett har jeg hørt mye på Detroit-greia i sommer, og her er to anbefalte herligheter:

Cybotron. Alias Juan Atkins og Richard 3070 Davis. Pionerene.


Rhythim Is Rhythim. Alias Derrick May, som sammen med nevnte Atkins og Kevin Saunderson utgjør detroitens hellige treenighet. Scenens kanskje største Totenschläger.


2. Minimal.
Du sliter med å overleve Berlin uten å like minimal. Technorytmene dundrer fra høyttalerne i nær sagt hver eneste ølbule du syns ser hipp nok ut til å gå inn på. Berghain - der alt fra bleikfeite og halvnakne homser, helt overdrevent vakre attenårgamle mulatter fra Melbourne (som klager over at de ikke gikk rett inn ViP-inngangen slik som hjemme) og turister som deg selv, danser fra fredag ettermiddag til søndag kveld, gjerne uten opphold - er en klubb-opplevelse jeg unner deg, bestemora di og hennes oldemor (gamlisene har da uansett så dårlig hørsel?).

For oss med noenlunde frësch hørsel, høres Berghain blant annet slik ut:


3. Post-Buraka-pseudo-kuduro.
Makongo har gitt ut sin antatt første plate, er antakelig fra Lisboa, og samarbeider sikkert med helt okeit kredible hiphopere fra et eller annet sted i USA. "Angolan Kung Fu" blir for meg allikevel mest slitsom og kvapsete Buraka-oppkok (noen som har noe bedre av slagsen å anbefale?).

Gi meg da heller The Real Deal, gjerne featuring grime-heltene fra nord Virus Syndicate! Eller for anledningen denne:




4. Sky Barstow
Trøndersk elektronika har øyensynlig en framtid! Konserten på Kulturgytinga var en højdare for min del, noe som skriver seg både fra min sommerlige elektronika-og-den-slags-fiksering - sommeren i Norge er tross alt en balearisk affære - og fra det faktum at disse to gutta lager bikkjefeita musikk, inspirert av Warp, sauerkraut, heimert og den slags. Døm sjæl!


TAKK TIL:

Bill Brewster og Frank Broughton: Last Night a DJ Saved My Life. En fantastisk bok om DJ-ens historie fra dagen lyd ble fanga på fonogram for første gang, og til i dag, eller rettere sagt til 1999 (oppdatering på trappene, anyone?). Forteller blant annet om reggaens transterritoriale bandekriger, sosiologers vilt overproposjonerte opptatthet av hiphop, detroit-technoens overdrevne selvmytologisering, og det faktum at klubbkulturen slik vi kjenner den, hadde vært utenkelig uten dophuer og homser (alt annet er etterlikninger!).

Kulturgytinga 2009, courtesy of familien Tafjord. Sommerens festivalhøydepunkt.

Dagens kannibalistiske: Sita Sings the Blues

"the ultimate break-up movie"

http://www.sitasingstheblues.com/

Mulatu Astatke & Heliocentrics - ny plate ute!

Strut Records ga for en tid siden ut plate nummer tre i deres Inspiration Information-serie. De to foregående er samarbeid mellom Sly & Robbie og Horace Andy og to yngre fans, hhv Amp Fiddler og Ashley Beedle. Nå er det Heliocentrics i Øst-London (og i Stones Throw Records) som har fått besøk av ingen ringere enn Mulatu Astatke! Resultatet er årets så langt beste plate. Jeg sier ikke mer om saken. Alle kjenner til Mulatu fra soundtracket til Jarmusch-filmen Broken Flowers, og Heliocentrics har en finger med i spillet på blant annet Madlib sin "Shades of Blue". Mulatus tangenter og Heliocentrics' fintfølende London-groove er full klaff. Terningkast seks!



Inspiration Information på Platekompaniet eller Juno, for eksempel!

Quantic & Combo Bárbaro: "Tradition in Transition" - rett rundt hjørnet!

William Holland, alias Quantic, er tilbake. Som vanlig i toppform, men denne gangen swinger det faktisk fräschere enn muligens noensinne. Will har alltid vært noe av en musikolog, men med alderen lukter det svidd av hans forsøk på å bridge alle de missing links mellom ulike afro-latino-amero-ibero-karibiske musikkkformer som ennå måtte være upåviste. Først og fremst er "Tradition in Transition" en latinoskive. Salsa er hjerteblodet til Hollands nåværende hjemby Cali, og vår mann har vært på dypt salsavann i årevis. I Cali er han en håndsrekning fra hærskarer av undereksponerte stjernemusikere, og mange av dem er med på denne plata (og Quantics forrige). Unge herr Holland fra Worcestershire fant sitt Xanadu. Eller var det El Dorado. Her med noen av urinnvånerne.



Gutta sneiser også innom arabiske skalaer ("Abela") og reinspikka bluesrock ("I Just Fell In Love Again") på plata, og all salsaen er naturligvis alltid tungt gjennomsyra av mer, nettopp, syrete psykedeliske penselstrøk, som vår mann gjennom åra jo har vært raus med. Men alt i alt, kunne dette praktisk talt vært søttitalls Fania, og i så fall blant deres mer nevneverdige utgivelser. Det kan kanskje bli litt ensformig i lengden for mange. Men dersom du liker Budos Band, Menahan Street Band, Hovedøen Social Club, Geraldo Pino og den slags (les: er du kannibal), så vil du naturligvis elske denne!


* * *

(Hemmelig bonusspor)