Alle bilder © Eirik Lande for Borealis. Flere bilder på Flickr
Gonzojounalistikken ble unnfanget på travbanen. Tilfeldig? Neppe. Jeg hadde tatt på meg stillongs, jeg. Ullstillongs. Og tatt med regntøy, sånn i tilfelle. For på travbanen sitter man da utendørs, på tribuner, mens små gutter med pikkolohatter kommer rundt og selger grill eller wiener? Man gjør da det? Iallfall på film. Men ikke i Bergen 2009. Hva har skjedd? Hvordan ble også Bergen travbane så dekadent og korrumpert?
Atom Vinter ble visstnok avlivet, ble visstnok til hestepølse. Fup eller faktum? Vi ble busset ut til travbanen fra Festplassen, i Hvite Busser. Lovet hesteveddeløp. Her er det bare hesteveddeløp på én TV. Én stakkars TV, som det tilfeldigvis bare er jeg som sitter og ser på. Hvor er hestene? Nei, en plasthest i full størrelse tells ikke. Den må bæres rundt av tre menn, for faen. Blir det ikke snart mørkt? -De har lyskastere, sier nabobordet. Ja vel, da. Alt til sin tid. Først korpsmusikk. Fint. Jeg liker korpsmusikk.
Det fine med korpsmusikken, er at den kan tjene som en missing link - galt. Korpsmusikken er en missing link, for lengst gone missing. For denne typen populærmusikk, qua populærmusikk, døde ut i Norge. Døde ut, for faen. Polkamusikken, attenhundretallets discomusikk, som i løpet av noen få år gjorde hundretusener av andre danser arbeidsledige, fikk hele verden til å tenke dansemusikk på nytt -
- plutselig var polkaens evolusjonære linje ikke lenger forplantningsdyktig i Norge. Hva skjedde? Og hvor faen blir det av hestene? Atom Vinter ble visstnok til hamburger. Fup eller faktum? En hamburgertallerken på travbanen spør jeg ikke om hva koster. En null-fire koster 62. Glem det. Grill eller wiener? En liten jente går uavlatelig fram og tilbake over travbanen mens korpsmusikken svinser og svanser seg inn i den bergenske kulturelitens vidåpne ører. Hesteveddeløp på én TV. Hestepels og hesteøyne på alle de andre TV-ene. Det blir stadig mørkere ute.
Og så, helt plutselig, etter røykepause og en hel masse prat: filmmusikk à la Hitchcock sånn cirka 1952. Hva i alle? Er dette det samme - korpset? Jøss. Dette var kult. Dette er kveldens høydepunkt. Vibrafonisten hamrer et synkopert løp på en lys tone, sikkert en A. Og så en tone til, ensom og truende. Så kompleks kan korpsmusikken være. Så langt kan man dra den evolusjonære arven etter the polka craze. Ja, for faen. Sånn skal det låte.
Pause igjen. En kompis tar en sigg med kulturbyråden. Bergensk politikk er ikke så mye vanskeligere enn dette. Kulturparlamentarisme er bare et slagord. Le Mot d'Ordre: vous n'harcellerez pas d'autres, vous serez poli et aimable, et autrement, vous pouvez faire celui que vous vouliez. Kardemomme By er vår bys sanne døpenavn. Hør her, din jævla misforståtte kunstner: slutt å syte. Kom deg til helvete ut og ta en sigg med kulturbyråden.
Og så begynner den egentlige samtidsmusikken. Den evolusjonære linjen er brutt. Og nå, løper hestene. I lyset fra lyskasterne. Vakre, vakre dyr. Ikke så rart, med tanke på at det var vi mennesker som lagde dem. Hvem vant? spør jeg. -Nummer to, svarer nabobordet. Navn? spør jeg forsiktig. Men får ikke noe svar. Hva vil jeg vite navnet for? Navnet på en hest? Det sies at Atom Vinter ble til biodrivstoff. Det kunne vært bikkja di, Audun. Du vil ikke vite. Ikke alt.
Senere samme kveld: går til nachspiel, midt i veibanen. Brosteinen stryker meg kjærlig mot gummisålene. I verste fall kommer Postmann Pat kjørende. Bilen hans går ikke så forbanna fort, at det gjør noe.
