Søndag...

...er vel en typisk sånn dag man blogger et eller annet.

1. Babatunde Olatunji.



2. JCVD. Note to self: må se denne. Noen som har erfaringer?

3. Jimmy Rogers.



4. Stuff White People Watch.



5. Kaffeøkonomi. Ja, dét er ganske interessant.



6. Nemesis. Eller noe.



7. "Nemesis betyr å gi det som er passende. Det betyr vel at You Get What's Coming To You." (Marita)



8. Zé Ramalho.





9. Takk for i går! Med Web 2.0 kan du nå synge karaoke hjemme i din egen stue. Dettane skulle Robert A. Heinlein visst.



10. Alle må kunne litegrann portugisisk.



11. Ti er et rundt tall. Er det da man skal stoppe? There's Only One Way To Find Out.

Ny samler fra Soundway Records

Soundway bakmann Miles Cleret kan ikke beskyldes for å være lat. 3 måneder etter den enorme og fantastiske utgivelsen Ghana Special, med hele 33 unike låtutgivelser fra Ghana i epoken 68 til 81, kommer nå en ny samler! Denne gangen i Nigeria Special serien.

Dette blir den femte i serien med utgivelser fra 70-tallets Nigeria, og denne gangen fokuseres det på låter fra Nigeria's Afrobeat scene i denne enormt produktive perioden. Her finner vi uoppdagede godbiter fra the usual suspects Fela Kuti, Orlando Julius og Segun Bucknor i tillegg til litt mindre kjente, men allikevel store navn som The Black Santiagos og Bongos Ikwue. Jeg tror jeg snakker for alle her i Klubb Kannibal, når jeg sier at vi gleder oss som små barn til å få kloa i denne godbiten.

Du kan lese mer om denne utgivelsen, høre lydklipp og forhåndsbestille den selvsagt... her

Bilder fra Fincken 16.01.10

En herlig kveld, til tross for et kvarters strømbrudd rundt 01.30... Stemningen stod det ingenting på.

Nye klubbkvelder

Hei og godt nyttår ærede kannibalbrødre og -søstre.

Vi har en drøss nye klubbkvelder, så finn fram kalenderen og sett av møtetid! Enkelte små endringer vil forekomme. Tillegg og oppdateringer skjer fortløpende. Vi ønsker også å invitere gjester til å opptre der det er praktisk mulig. Tips, ønsker eller freidige forslag premieres med takk og kudos, evnt. noen gjestelisteplasser. Slik ser listen ut i øyeblikket:

• Tors. 07.01.10 Oslo, Fisk og Vilt
• Fred. 08.01.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.)
• Lørd. 16.01.10 Bergen, Fincken (2.etg.) med gjest DJ Dionne (UK)
• Tors. 04.02.10 Oslo, Koeju, Nomaden (vi er gjester)
• Fred. 05.02.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.) med gjest DJ Prinsen Paulista
• Lørd. 06.02.10 Oslo, Nomaden med gjest DJ Mitmitta (Eti)
• Lørd. 20.02.10 Bergen, Fincken (2.etg)
• Tors. 11.03.10 Oslo, Fisk og vilt med gjest DJ Kreismyr
• Fred. 12.03.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.) med DJ Barabass
• Fred. 19.03.10 Bergen, Jassbox, Hotel Terminus med Hordaland 80 og Klubb Kannibal DJs
• Lørd. 20.03.10 Bergen, Fincken (2.etg)
• Tors. 08.04.10 Oslo, Fisk og vilt
• Lørd. 10.04.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.)
• Lørd. 17.04.10 Bergen, Fincken (2.etg.) med gjest DJ Dureves aka Telephones
• Tors. 06.05.10 Oslo, Fisk og vilt
• Lørd. 08.05.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.) med gjest DJ99
• Lørd. 22.05.10 Bergen, Fincken (2.etg.)

Frantz Fanon fikk seg aldri til å digge Club 7

Vampire Weekend er ute med ny plate, og jeg tar det som et tegn. Det er på tide å skrive ut et par ting som ligger mitt hjerte nær.

Audinho da Vitrola
Dreggen, 13. januar 2010




Da den første plata til Vampire Weekend kom ut for ganske nøyaktig to års tid siden, hatet jeg den. Som pesten. Og det veldig lenge. Hvorfor? Fordi den pirket i åpne sår. Å høre plata var som å se sitt eget forvrengte speilbilde i en speillabyrint. Manhattan-bandet Vampire Weekend, av forfatteren av bloggen Stuff White People Like kåret til verdens hviteste band, laget en alldeles skamløs fusjon av indierock og "afrikansk musikk". I hovedsak kongolesisk soukous. Det var vondt å lese sine egne tanker på denne måten. Men med tida vendte jeg meg til tanken, og til lyden. Når alt kom til alt, så var jo dette bra musikk. Det tok bare litt tid å svelge den vonde smaken av orientalisme, og innse av dette var musikk som, inntil det motsatte var bevist, måtte antas å være et produkt av kjærlighet.

Jeg liker den nye Vampire Weekend-plata, "Contra", veldig godt. De streite indierock-låtene, som det heldigvis er få av, er like dørgende kjedelige som de var på forrige plata. Tilmed et par stygge mPetre'esque tilfeller av autotune-bruk, kan jeg leve med. Det viktigste er at plata viderefører og videreforedler bandets hovedprosjekt; de gjør akkurat det samme som sist, og tar det til nye høyder. Sounden deres er kommet for å bli, og enten de er pionerer, rævdiltere eller ingen av delene, så er de gode på det de driver med. På sitt beste høres de ut som Paul Simons Graceland. De høres aldri ut som The Real Deal, altså soukous. Det er heller ikke det de prøver på - heldigvis. Derfor er prosjektet deres også så skammelig vellykka.


Et annet New York-band som debuterte med plate for en to års tid siden, og med andrealbum rett rundt hjørnet, er Yeasayer. Deres nye plate "Odd Blood", som naturligvis lakk til internett i desember, er langt mindre "etnisk" i faktene enn debuten. Disse Brooklyn-gutta er åpenbart mer musikalsk rastløse enn deres vampyriske Manhattan-motstykker. Men den nye plata er minst like bra. Den har alt fra Animal Collective-indie og Tom Petty-amerikana til Fad Gadget-synthpop og den reineste disco-house, og tilmed en ørliten dose... [trommevirvel] ... soukous. Jeg tror jeg skal la snøballen ligge der. Plata er en skuffelse for dem som forventet mer Asia-inspirert etno-gospel-rock. Disse får heller høre opp igjen den nydelige fjorårsplata til Dengue Fever, Sleepwalking Through The Mekong.




Så til en slags konklusjon. Det er et bare et så altfor opp-i-trynet poeng. Det faktum at soukous-rytmen, som er den Vampire Weekend i størst grad lener seg på - og som du kan forvente å høre mye mer av i årene som kommer - stammer fra Kongo. Høyt på topp-ti-lista - minst ett av Kongo'ene, om ikke begge - over verdens mest rævpulte land. Midtøsten og Nord-Afrika, som syntes å være Yeasayers viktigste oversjøiske inspirasjonskilde for debutplata, kommer ikke særlig mye bedre ut av det. Det er hit alle apokalyptiske øyne er rettet, på utkikk etter tegn på endetida eller en tredje verdenskrig. Kan vi så danse til denne musikken? Hvordan smaker GT'en eller Hansaen til toner av slik musikk?

Svaret veit du best selv. Faktum er at vestlig populærmusikk før eller siden blir drittlei av seg selv, og ser til Sør for inspirasjon. Sør, på sin side, forblir den samme. Og før eller siden kommer alltid Revolusjonen, eller Verdenskrigen, og endrer på tingene - for en liten stund. Siden gir Vampire Weekend ut en ny plate, og Paul Simon sender sine talentspeidere verden rundt på svinebillige flybilletter. Og slik går nu dagan. Så dans, for faen. Bare ikke glem hvem som danset dansen din først.


Frantz Fanon (1925-1961), martinikansk psykiater og filosof, kjent for bøkene "Jordens Fordømte" og "Svart hud, hvite masker". Feltlege på algerisk side i den blodige frigjøringskrigen mot de franske koloniherrene. Så den væpna revolusjonen som eneste mulighet for de undertrykte masser til å vinne sin selvrespekt tilbake .

Club 7, klubb i Oslo (1963-85), kjent som arnestedet for store deler av norsk populærmusikk i samme periode. Fødested for mangt et hvitt jazzband, og således fødselshjelper for den såkalte norske jazzmusikken som ECM pumper ut av sin dunkle hule i München.

BLACK MAN'S CRY: THE INSPIRATION OF FELA KUTI

Ny antologi fra Stones Throw viser fram "arven etter Fela".


MP3: Dan Satch and his Atomic 8 Dance Band: “Woman Pin Down”

Sjekk hele posten fra StonesThrow.com her.

Bergensprisen 2009: Stem på oss som årets klubb!

Natt&Dag har nominert kandidater til Bergensprisen 2009. Her er lenken. Gjør din plikt! Krev din rett!

http://www.nattogdag.no/avstemninger/bergenprisen-2009-arets-klubb

Lhasa de Sela R.I.P. (1972-2010)

Lhasa de Sela, også kjent bare som Lhasa, gikk bort på årets første dag, etter nær to års kamp mot brystkreften. Hun døde i sitt hjem i Montreal. Født i USA, tilbrakte Lhasa sine første leveår i en ombygd skolebuss med foreldre og søsken. Bussen var deres hjem og skole, der de reiste omkring på det nordamerikanske kontinentet. Mye av tida ble tilbrakt i Mexico, noe som sterkt påvirket Lhasas musikk, særlig debutplata "La Llorona" (1997), der alle tekstene er på spansk. For "La Llorona" vant Lhasa for øvrig en Félix-pris, Quebecs egen Spellemann, i en slags verdensmusikkategori. Hun rakk å gi ut to plater til etter dette, "The Living Road" i 2005 og "Lhasa" i 2009.

For dem av dere som ikke kjenner til Lhasas musikk, er det på tide å sjekke henne ut. Lhasa de Selas musikalske univers er et helt eget sted, som enhver må oppleve før sin død. I mangel på noe bedre, tenker jeg ofte at den portugisiske fado-musikken er den mest nærhengende referanseknaggen. Lhasas musikk er intenst melankolsk, har et historiens sus over seg, og er - hva skal man si - maritim. Lhasa tar lytteren med på en reise over de sju hav, og det på en seilskute av gammal brunbeisa eik.

Den siste sangen, De Cara a la Pared (Med ansiktet mot veggen), er muligens den vakreste sangen jeg har hørt i hele mitt liv. Som regel får den meg til å begynne å grine. Det gjelder ikke minst i dag. Hvil i fred, Lhasa, og måtte din stemme fortsette å fortrylle millioner, til den dagen all tid er omme.