Lhasa de Sela, også kjent bare som Lhasa, gikk bort på årets første dag, etter nær to års kamp mot brystkreften. Hun døde i sitt hjem i Montreal. Født i USA, tilbrakte Lhasa sine første leveår i en ombygd skolebuss med foreldre og søsken. Bussen var deres hjem og skole, der de reiste omkring på det nordamerikanske kontinentet. Mye av tida ble tilbrakt i Mexico, noe som sterkt påvirket Lhasas musikk, særlig debutplata "La Llorona" (1997), der alle tekstene er på spansk. For "La Llorona" vant Lhasa for øvrig en Félix-pris, Quebecs egen Spellemann, i en slags verdensmusikkategori. Hun rakk å gi ut to plater til etter dette, "The Living Road" i 2005 og "Lhasa" i 2009.
For dem av dere som ikke kjenner til Lhasas musikk, er det på tide å sjekke henne ut. Lhasa de Selas musikalske univers er et helt eget sted, som enhver må oppleve før sin død. I mangel på noe bedre, tenker jeg ofte at den portugisiske fado-musikken er den mest nærhengende referanseknaggen. Lhasas musikk er intenst melankolsk, har et historiens sus over seg, og er - hva skal man si - maritim. Lhasa tar lytteren med på en reise over de sju hav, og det på en seilskute av gammal brunbeisa eik.
Den siste sangen, De Cara a la Pared (Med ansiktet mot veggen), er muligens den vakreste sangen jeg har hørt i hele mitt liv. Som regel får den meg til å begynne å grine. Det gjelder ikke minst i dag. Hvil i fred, Lhasa, og måtte din stemme fortsette å fortrylle millioner, til den dagen all tid er omme.
No comments:
Post a Comment