Frantz Fanon fikk seg aldri til å digge Club 7

Vampire Weekend er ute med ny plate, og jeg tar det som et tegn. Det er på tide å skrive ut et par ting som ligger mitt hjerte nær.

Audinho da Vitrola
Dreggen, 13. januar 2010




Da den første plata til Vampire Weekend kom ut for ganske nøyaktig to års tid siden, hatet jeg den. Som pesten. Og det veldig lenge. Hvorfor? Fordi den pirket i åpne sår. Å høre plata var som å se sitt eget forvrengte speilbilde i en speillabyrint. Manhattan-bandet Vampire Weekend, av forfatteren av bloggen Stuff White People Like kåret til verdens hviteste band, laget en alldeles skamløs fusjon av indierock og "afrikansk musikk". I hovedsak kongolesisk soukous. Det var vondt å lese sine egne tanker på denne måten. Men med tida vendte jeg meg til tanken, og til lyden. Når alt kom til alt, så var jo dette bra musikk. Det tok bare litt tid å svelge den vonde smaken av orientalisme, og innse av dette var musikk som, inntil det motsatte var bevist, måtte antas å være et produkt av kjærlighet.

Jeg liker den nye Vampire Weekend-plata, "Contra", veldig godt. De streite indierock-låtene, som det heldigvis er få av, er like dørgende kjedelige som de var på forrige plata. Tilmed et par stygge mPetre'esque tilfeller av autotune-bruk, kan jeg leve med. Det viktigste er at plata viderefører og videreforedler bandets hovedprosjekt; de gjør akkurat det samme som sist, og tar det til nye høyder. Sounden deres er kommet for å bli, og enten de er pionerer, rævdiltere eller ingen av delene, så er de gode på det de driver med. På sitt beste høres de ut som Paul Simons Graceland. De høres aldri ut som The Real Deal, altså soukous. Det er heller ikke det de prøver på - heldigvis. Derfor er prosjektet deres også så skammelig vellykka.


Et annet New York-band som debuterte med plate for en to års tid siden, og med andrealbum rett rundt hjørnet, er Yeasayer. Deres nye plate "Odd Blood", som naturligvis lakk til internett i desember, er langt mindre "etnisk" i faktene enn debuten. Disse Brooklyn-gutta er åpenbart mer musikalsk rastløse enn deres vampyriske Manhattan-motstykker. Men den nye plata er minst like bra. Den har alt fra Animal Collective-indie og Tom Petty-amerikana til Fad Gadget-synthpop og den reineste disco-house, og tilmed en ørliten dose... [trommevirvel] ... soukous. Jeg tror jeg skal la snøballen ligge der. Plata er en skuffelse for dem som forventet mer Asia-inspirert etno-gospel-rock. Disse får heller høre opp igjen den nydelige fjorårsplata til Dengue Fever, Sleepwalking Through The Mekong.




Så til en slags konklusjon. Det er et bare et så altfor opp-i-trynet poeng. Det faktum at soukous-rytmen, som er den Vampire Weekend i størst grad lener seg på - og som du kan forvente å høre mye mer av i årene som kommer - stammer fra Kongo. Høyt på topp-ti-lista - minst ett av Kongo'ene, om ikke begge - over verdens mest rævpulte land. Midtøsten og Nord-Afrika, som syntes å være Yeasayers viktigste oversjøiske inspirasjonskilde for debutplata, kommer ikke særlig mye bedre ut av det. Det er hit alle apokalyptiske øyne er rettet, på utkikk etter tegn på endetida eller en tredje verdenskrig. Kan vi så danse til denne musikken? Hvordan smaker GT'en eller Hansaen til toner av slik musikk?

Svaret veit du best selv. Faktum er at vestlig populærmusikk før eller siden blir drittlei av seg selv, og ser til Sør for inspirasjon. Sør, på sin side, forblir den samme. Og før eller siden kommer alltid Revolusjonen, eller Verdenskrigen, og endrer på tingene - for en liten stund. Siden gir Vampire Weekend ut en ny plate, og Paul Simon sender sine talentspeidere verden rundt på svinebillige flybilletter. Og slik går nu dagan. Så dans, for faen. Bare ikke glem hvem som danset dansen din først.


Frantz Fanon (1925-1961), martinikansk psykiater og filosof, kjent for bøkene "Jordens Fordømte" og "Svart hud, hvite masker". Feltlege på algerisk side i den blodige frigjøringskrigen mot de franske koloniherrene. Så den væpna revolusjonen som eneste mulighet for de undertrykte masser til å vinne sin selvrespekt tilbake .

Club 7, klubb i Oslo (1963-85), kjent som arnestedet for store deler av norsk populærmusikk i samme periode. Fødested for mangt et hvitt jazzband, og således fødselshjelper for den såkalte norske jazzmusikken som ECM pumper ut av sin dunkle hule i München.