Anbefalt lesning: Shook Magazine m.m.

Søndagsunderholdning: Ingenting er som en rolig søndag der ingenting skjer og man har tid til å innta litt hjerneføde (pun inteded..). Vi er overlykkelige for at du velger å bruke tiden din her hos oss og ser helst ikke at du går andre steder for din kannibalske appetitt for musikk og andre opplevelser. Likevel ønsker jeg å rette oppmerksomheten din mot et par fantastiske og essensielle magasiner.
Mitt gamle yndlingsmagasin Straight No Chaser ble lagt ned etter over ti år i hyllene. En god periode fikk man også tak i den britiske blekka på Narvesen, men det ble det etterhvert slutt på. Og så altså på vårparten engang la de inn årene. Triste greier. Bladet hadde hadde en fantastisk layout, på deilig tykt 100grams papir og var alltid fylt til randen av gode intervjuer og essensielle anbefalinger innen musikk, kunst, mote, litteratur og uteliv i rålekker design. Akk...
Vel, det varte ikke lenge før redaktør Mr.Bradshaw startet opp et nytt magasin, samme gode grafiske design og mange av de samme bidragsyterne, dog i litt mindre format. Bladet heter Shook Magazine og det kan du kjøpe i form av blekke hos Phonica Records eller laste rett ned i .pdf fra deres hjemmeside. Sjekk også den gode artikkelen i første utgave om "Coupé Decalé", afro-parisisk dansemusikk med røtter fra Elfenbenkysten, som forteller om CRAZY utagerende tilstander på franske dansegulv hvor pengedryssing og champagne akkompagneres av danser som "Fugleinfluensa'n", "Guantanamo'n" (armer lenket sammen) og "Fatigue Fatigue" (ramle rundt som om du holder på å sovne)...

Kan også anbefale Fader Magazine som også har en del back issues i .pdf og Fly Global Music Culture for gode musikkanbefalinger fra hele verden. Ekslusivt intervju med Gilberto Gil.

God søndag!

Radioclit + Esau Mwamwaya = The Very Best

Gutta i Radioclit har fått mye berettiget hype, og skal få nå litt til fra Klubb Kannibal. Gjerne kjent for folk i Bergen fra deres opptreden på Ekkofestivalen tidligere i høst. Mange husker sikkert deres eklektiske sett bestående av alskens pop'e stilarter, hjemmelagde mashups og nye uhørte hybider. Nå har de begått en temmelig fønni mixtape med Malawi-fødte sanger og trommeslager (ex. secondhand møbelhandler) Esau Mwamwaya. Sammarbeidet heter selvsikkert nok The Very Best. Låtene har svirret rundt i bloghelvete en stund nå, noen låter så lenge som 6 mnd. eksempelvis MIA låtene "Paperplanes" og "Boyz". Sistnevnte har da også surret på Studentradioen i Bergens a-liste i bortimot en måned og har gått sin seiersgang fortjent rundt om. Ikke akkurat sprell levende ferskvare dette her, men nytt nok og ikke minst fett nok for en blogpost. Mixtapen inneholder flere fantastiske låter. Last den ned ved å trykke på bildet under.

Anbefalt lytting november

Det er på høy tid med noen flere musikalske anbefalinger på CD-plate. Denne gang fire sterke skiver, tre debuter.

Først ut er portugisiske Buraka Som Systema som kommer med sin etterlengtede langspiller-debut på Enchufada/Sony BMG. Produsent trioen og deres faste og mindre faste vokalister har gjort seg behørig bemerket i Norge med glimrende konserter på Øya og The Fix. Siden EP'en "From Buraka To The World" i 2006 har de gitt ut noen singler samt teaser-EP'en "Sound of Kuduro". Glimrende saker tvers igjennom. Den nye skiva "Blood Diamonds" som har vært ventet en stund skuffer da heller ikke. Kort oppsummert: Feit elektronisk kuduro for moderne dansegulv. Hardt og brutalt, med skrikende og sydende synthbasser i frenetiske tempo. Singelen "Kalemba" som kom i sommer er sterk kost og typisk for Buraka-soundet. Vokalbidragende er kledelige og varierte og kommer fra både velkjente folk som M.I.A., UK Grime-prinsen Kano og Virus Syndicate(også aktuelle med skive om dagen) så vel som mindre kjente (kanskje mer interessante?) brasser og angolanere. Baile Funk dronningen Deize Tigrona dukker opp på den utmerkete og mørke fidgit house-aktige "Aqui pra voces" -den dama er helt RÅ! Pongo Love, Puto Prato (tidligere skrevet om i vår innføringsartikkel om Kuduro) og Sabrosa er blandt flere som leverer mektige bidrag. Skiva er i sin helhet en spennende sak, ikke ensporet på den skeive men stramme (typiske) kudurorytmen, men spenner fra downtempo dubstep-ting til deilig uptempo soukous. Kult også at de i større grad har valgt å bruke trommeslagere og andre musikere enn tidligere, slik vi kjenner til fra de sinnsyke liveshowene. Konklusjon: fem av seks neseben.
Sjekk myspacen og lytt til låtene her

Også glimrende, men på en helt annen måte, er den nye Congotronics vol 3. De første utgivelsene introduserte det glimrende Konono no.1 (som det jobbes med å få til Bergen til våren) og andre band i liknende elektro-akustiske tradisjon. Den nye presenterer gruppen Kasai All Stars og har har fått den herlig eksotiske undertittelen "In the 7th moon, the chief turned into a swimming fish and ate the head of his enemy by magic" som vistnok skal henspille på en spesiell fullmånefeiring. Gruppen er i likhet med Konono no.1 fra Den Demokratiske Republikken Kongo og har base i hovedstaden Kinshasa. Bandet, eller snarerer supergruppen, er en sammenslåing av fem band (et par av dem inkludert i Congotronics vol. 2) fra fem forskjellige etniske grupper (Luba, Songye, Lulua, Tetela og Luntu). Lite vet jeg om Kongo annet enn det man leser om i avisene om dagen men det at en slik sammenslåing byr på helt spesielle utfordringer er jeg ikke i tvil om. Her må ting gjennoppfinnes, språklige og kulturhistoiske barrierer brytes, og ny musikk skapes. I motsetning til Konono har Kasai Allstars i tillegg til de rå elektriske fingerpianoene (mbira/kalimba) og den tunge bruken av perkusjon (trommer og rytmeinstrumenter) vektlagt bruk av gitarer (også på hjemmelagde forsterkere) og vokaler. Dette gjør albumet noe mer "låt-orientert" (Konono er egentlig et instrumentalband), noe som igjen gjør bandet langt mer salgbart, noe som det heller ikke er noe galt i. Rytmisk kan altså bandet låte som konono no.1 men de mange lagene med strenger og vokaler gjør plata til en flott og unik opplevelse og hvis nedslagsfelt forhåpentligvis blir noe større. Løp og kjøp! Seks neseben!
Les mer og se flotte bilder på Crammed Disks hjemmeside.

Lightning Head er nok bedre kjent under noen av hans andre navn som Bigga Bush og Rocker's Hi-Fi, men mora hans kjenner han nok best som Glyn Bush. Tidligere har han gjort tunge elektroniske dub produksjoner og noe lettere latininspirerte drum'n'bass ting. Du har sikkert hørt han på utallelige samleplater som forstatt går sin seiersgang på sushisjapper, crossover-restuaranter og caffelattekantiner siden slutten av 90-tallet. Men glem nå det. Det nye albummet "13 Faces of Lightning Head" er hot som bare faen og kombinerer afrobeat med kontemporær estetikk og komposisjon på beundringsverdig måte. Inspirasjon har han fått fra bla. Miles Cleret fra Soundway (mannen bak alle Nigeria Special-samlingene)i følge Bush selv i en liten 20min radio-doku han har gjort tilgjengelig på myspace-siden hans (Den var borte da jeg sjekket sist, men fant den gjennom ulovelige nedlastings kanaler). Det låter friskt og oppdatert, likevel mer retro enn den siste Femi Kuti-skiva, som forsåvidt også er bra (tidligere anbefalt). Uten å blåkopiere Fela Kuti og hans samtidige har han fått til en skive som funker godt. Skiva byr dessuten på litt andre retninger også som ethio-jazz og god gammaldags breial soul funk. Brillefint.
http://www.biggabush.co.uk/

En sak som har ligget i skuffen en stund er den nye skiva til Maga Bo. "Archipelagos" heter den og beveger seg et godt stykke videre fra det vi kjenner til fra han fra før; et knippe samba-edits, den vanvittige WoldUp-mixtapen samt forsmaken på dette albumet fra i fjor som kom som 12" med tittelen "Confusion of Tongues". Albumet er et nydelig og unikt møte med den amerikanske lydteknikeren og remixeren og hans møter med artister rundt om på kloden. Albumet er plenty nyskapende og byr på dyp mørk dubstep-inspirert hiphop med bidragsytere fra bortimot hele verden. Skiva er fantastisk, men like interessant er metoden han har brukt for å lage den. Plata ble til over en lengre periode hvor han reiste til ulike steder i virke av sin jobb som lydteknikker på et par dokumentarfilmproduksjoner og som backpackende talentspeider. Reisen har ført ham til ulike deler av den arbaiske verden såvel som Senegal og Sør-Afrika. I steden for å bruke accapellas og små eksotiske instrumentalsnutter for så å legge på en feit beat har han fått med seg musikere og vokalister til å bidra tidlig i prosessen har slik formet sluttresultatet på en måte som hadde vært umulig om han skulle sittet på gutterommet og lekt seg. Som albumtittelen antyder forenes isolerte musikalske tradisjoner til én. Verdensmusikk slik WORLD MUSIC bør være.
Sjekk også ut hjemmesiden hans: http://www.magabo.com/ og myspacen http://www.myspace.com/magabo

Hi-Fi Terapi inviterer til plateslipp, lørdag.

De stødige og alltid sultene kannibalene i Hi-Fi Terapi, Kahuun og Eivind Olsvik, inviterer lørdag til striladans og feiring av Kahuuns nye 12" på Bagpak Records på Café Opera. Tenkte bare nevne det.

http://www.myspace.com/kahuun
http://www.myspace.com/hifiterapi
http://www.bagpak.net/

Dubstep og Dubstep, Fru Blom: Bass Clef på NG2 Lørdag

Det er foreløpig såpass langt mellom dubstep-relaterte eventer i Bergen at Klubb Kannibal herved har satt seg fore å spre det glade budskap hver gang så skjer. Når det er sagt - kulturarrangører i Bergen er ikke alltid like flinke til å få spredt sine egne budskaper. Skjerpings, folkens! Vi bor i Norges nest største by, en av Nordens desiderte klubb-, musikk- og kulturhovedsteder. Det er ikke greit å bare si ifra til kjæresten, bestekompisen og mora di [hun kommer jo uansett ikke]. Music is the weapon of the future, and the future is now. Okei?

Sånn, da var det sagt. Jeg må legge til at denne min frustrasjon ikke gjelder klubb-arrangører spesielt, som jevnt over er flinkere til å promovere tinga sine enn andre kulturaktører her i byen. Anywayz, over til Bergen.



Bass Clef, Bristol-gutt basert i Hackney London, inntar Bergen, nærmere bestemt NG2 alias Kvarteret, på lørdag 22. november. Fredagskvelden før kan han oppleves på Château Neuf i Oslo. Dette er sjelden kost å få med seg i Bergen, og for alle som ikke har tenkt seg på Verftet for å se Lindstrøm og co, er dette et minst like bra alternativ.

Bass Clefs musikk kan vel kalles post-dubstep eller noe i den retningen. I rytme og tempo lukter musikken hans dubstep lang vei, men sounden er vel så inspirert av elektronikaen til Warp Records-artister som Squarepusher og Aphex Twin, mye på grunn av at musikken frambringes helt uten bruk av datasequencer. Her er det analoge synther og drøyt prosesserte instrumenter som gjelder.

Saxa fra promo:
A giddy live act and analogue fetishist of the bottom end kind.
Bass Clef's live show bypasses laptop/looping and embraces a
primitive and banging multi-instrumentalism with ringing cow-
bells, heavy trombone blasts and effects all spicing up his deep,
delicously warm undertow. He has an electric, heads-up, 21st
style stage presence. He is a heady combination of heavy bass,
dirty high-end and killer melodies. Kinda like Rahsaan 'Roland'
Kirk jamming with Iration Steppas on a full moon.
Dino from Cushion fame will provide the support.

Cc: 30,-

Saxa fra mer poetisk promo:
This is the sound of the revenge of drum and bass. Expelled
from pompous clubs, Bass Clef has reclaimed a genre and
hurled it far beyond the generic. It’s urban, it’s intense but
with its low end theory of production it aims and generally
hits high, as if its creator was already in the gutter gazing
skyward. A complete lack of digital equipment in the record-
ing only enhances its its austere existence as its cavernous
bass, ricocheting drums and grotesque dub workouts slowly
yeild a contradictory portrait of the decaying capital city that
spawned it.
http://www.blanktapes.org/

Bass Clef på Myspace

Bass Clef - Clapton Deep
[fra "A Smile Is A Curve That Straightens All Things", 2006]

The best African music... ever!

Miles Cleret fra Soundway Records, ansvarlig for Ghana Soundz utgivelsene og de tre fantastiske Nigeria Special-skivene som kom tidligere i år, har satt sammen en liste bestående av "20 Best African Records Ever Made". Fyren er jo en med overmåte peiling så lista burde være interessant for mange. Jeg har ctrl-x-ctrl-p'et liste inn under men orginaloppføringa finner du hos Fact Magazine her.

01: EBO TAYLOR

‘EBO TAYLOR’ LP

(ESSIEBONS, 1978, GHANA)

Ebo Taylor was one of the first musicians I met for the ‘Ghana Soundz’ albums that we put out. He remains one of my best friends over there, and is probably one of
the most important musicians of the last 40 years. The track ‘Heaven’ is still one of my favourites. The first copy I ever found was from a character in the market – it was behind his fridge!

02: ORCHESTRE LES NOIRS

‘SIKIYA SAUCE’ 45

(PATHE, 1971, CONGO/ZAIRE)

A massive hit, this was pressed in Kenya, Nigeria and Congo. It had three different French pressings! It’s kind of dreamy Congolese rumba. I’ve
never been a massive fan of Congolese music, but this is one track that stood out.

03: ORCHESTRE POLY-RHYTHMO DE COTONOU DAHOMEY

‘GENDAMOU NA WILI WE GNANNIN’

(ALBARIKA STORE, 1974, BENIN)

This is what’s called pachanga, but it’s pachanga that’s been through the African mill, and you wouldn’t hear it produced like this anywhere else in the world. That’s what’s so unique about Benin music. You kind of lump Francophone countries together somehow, but because these guys were next to Lagos they were getting music produced in a different way. That’s what I like about African music sometimes; the fusion of different recording techniques, rhythms and styles all thrown into one and suddenly you have these records that come out of nowhere and really surprise you.

04: OSCAR SULL ERY & THE UHURU DANCE BAND

‘BUKOM MASHIE’ LP

(SOUNDWAY, 2005, GHANA)

Kwadwo Donkoh gave me this on cassette; he thought it might appeal. So I went back to my hotel room, and this was the first track on the tape. When you’re compiling a record, you look for a couple of gems and when I heard this I knew that I’d found one.

05: THE BLACK STAR SOUND

‘NITE-SAFARIE’ 45

(HALAGALA, 1967, UK)

Strangely enough, this was recorded in Putney, and is a traditional Ghanaian rhythm with jazz arrangements. They just cut one record. Halagala is an interesting label, they put out some ska too.

06: EASY KABAKA BROWN

‘OPOTOPO’ LP

(PHILIPS, 1976, NIGERIA)

Nigerian music is not necessarily the best music in Africa, but in terms of variety and sheer volume, it’s up there. This is a great record, featuring really good-time Eastern high-life with fantastic horn solos and an incredibly deep Afro-jazz track as well.

07: THE LOI-TOKI-TOK ‘WARE-WA’ 45

(PATHE, 1968, KENYA)

Another Kenyan band who probably cut around five 45s. It must be a traditional track because I’ve seen a few different versions of it. It sounds completely up to date
– it’s dance music, pure and simple. It doesn’t matter where you play it in the world, it’ll get people on their feet.

08: MOUSSA DOUMBIA

‘MOUSSA DOUMBIA’ LP

(SACODIS, 1974, IVORY COAST)

This contains two killer tracks: ‘Black And White’ is one of the best-feeling African dancefloor records of all time; and a heavy, heavy version of ‘Samba’ that was made famous by Miriam Makeba. He’s just got a rasping energy about him, very raw.

09: THE EAGLES LUP OPO

‘KAJO GOLO-WEKA’ 45

(AFRICAN EAGL ES RECORDING, 1972, KENYA)

This record doesn’t really fit into any genre. I know very little about the band. The track is a kind of deep African jazz, and strangely for Kenyan music it features an amazing piano solo. It is one of those rare African records that occasionally turns up and really throws you because you can’t quite work out where it came from.

10: T.P. ORCHESTRE POLY-RHYTHMO

S/T 45

(ALBARIKA STORE, 1976, BENIN)

T.P. were one of West Africa’s most prolific bands of all time. Sung in French, the track ‘Mille Fois Merci’ is a kind of kavacha/soukous monster,
which was recorded at EMI Nigeria, hence the huge sound. It’s one of those records that you could mix with a house track and it’d sound as fresh today as it did back then.

11: ANAMBRA BEATS

‘AYAMMA’

(AFRODISIA, 1972, NIGERIA)

A tiny band, that I’ve only ever seen one 45 from. Its kind of unusual in that it’s a mid-tempo high-life track that you think is (just) a guitar band and then right at the end this astounding trumpet solo comes in.

12: VICTOR OLAIYA AND HIS ALL STARS

‘OLAIYA’S VICTORIES’

(PHILIPS, 1959, NIGERIA)

The Nigerian equivalent of E.T. Mensah, I guess. He was the high-life king. This contains the amazing ‘Ewa’, which is pure classic highlife, topped off with Victor’s horn! It still works today, nearly 50 years later.

13: FELA KUTI

‘FELA’S LONDON SCENE’

(EMI, 1970, NIGERIA)

This is my favourite Fela record, when Igo Chiko was still playing sax. However much people say they like Fela’s sax style, I think Igo blew the arse off him. The arrangements were so much tighter with him taking those solos all the time. The track off here is ‘Eg Be Mi O’. When the band were in London, they can’t have had the female chorus with them – it sounds like they must have got in a session choir at Abbey Road, and there’s something about the oddity of having an English session choir with a raw Nigerian funk band! It’s just one of the deepest tracks. I don’t think I’ll ever tire of it.

14: THE TOREADORS

‘GWINSITSHE’

(MOTELLA, 1973, SOUTH AFRICA)

There are hundreds of 45s out of South Africa that have ‘jive’ or ‘soul’ written on them, and they’re generally very boring. I traded this with a guy in New York. It doesn’t fit into any boundaries at all. It says it’s a jazz track, but it’s ‘out there’, basically.

15: SAHARA ALL STARS OF JOS

S/T

(EMI, 1976, NIGERIA)

An Afro-beat band from the north of Nigeria, this is one of only two LPs the All Stars produced. EMI Nigeria were just head-and-shoulders above any other
recording studio in Africa at the time in terms of the very full sound you got there.

16: K FRIMPONG AND HIS CUBANO FIESTAS

(OFO BROS, 1976, GHANA)

This is a record that everybody in Ghana knows. When I was first there I’d hear it on the radio and think ‘What the hell is that? I’ve got to find that record!’ I eventually met Frimpong and found the record on the same day! It’s just so strange, it’s got a bit of everything but all in a very unique style.

17: MUL ATU ASTAKE

‘ETHIO JAZZ’

(AMHA, 1974, ETHIOPIA)

A legendary album that’s been reissued on both vinyl and CD, this remains unique, blending jazz with traditional music. It was a revolutionary record, although it was probably one of Ethiopia’s smallest-selling.

18: BEMBEYA JAZZ NATIONAL

‘ALALAKE’

(SYLIPHONE, 1974, GUINEA)

This is one of the first records that got me into the Guinea-sound. It’s got that Hawaiian slide guitar on it and it just takes you somewhere completely different: a deep, deep record.

19: ALEMAYEHU ESHETE

‘KENORU LEBITCHA’

(AMHA, 1971, ETHIOPIA)

Alemayehu is the Ethiopian James Brown, or Elvis, or a combination of the two! ‘Funk’ somehow doesn’t really sum up how original his music is. He was one at the forefront of fusing Ethiopian music with elements from the outside world. I walked into a barber’s shop in Addis and this was taped to the wall – it had been there since back in the day!

20: HARBOURS BAND

‘ADEKUNLE’S SPECIAL’

(PHILIPS, 1970, NIGERIA)

The first time I went to Africa I was very much coming from a jazz/funk/soul background and I was looking exclusively for that. When I look back
now at the number of high-life records that I brushed aside, it doesn’t make me happy! This is just one of the very best pieces of high-life music – from Port Harcourt in Nigeria. You’d be sitting outside on a Sunday morning in Africa, and it’d come on the radio and people would start dancing all around you.

Miles Cleret

soundwayrecords.com

Mama Africa Miriam Makeba RIP

Nok en enorm afrikansk legende har forlatt oss. Miriam Makeba døde etter en kollaps på scenen under en konsert i Italia 9. november. For oss i Klubb Kannibal var hennes enestående musikalske kraft en fantastisk kilde til inspirasjon og glede, og hun vil alltid bli husket som en av de aller viktigste pionerer fra det forrige århundret. "Leopardmannens afrikansk musikkguide" har følgende å si om verdensstjernen:

Miriam Makeba er afrikansk musikks første og største verdensstjerne. Hun er en pionèr som spilte inn sine første sanger og blandet ulike stiler lenge før noen begynte å snakke om "World Music".

For noen av oss startet møtet med Miriam gjennom Paul Simons Graceland-album som medvirket mange store Sør-Afrikanske talenter bl.a. Ladysmith Black Mambazo. Se henne her fra Graceland African Concert, et vakkert øyeblikk i Zimbabwe 1987, siste stoppested på en lang verdensturné.



Her kan man lese hva noen har skrevet om henne. Ta en ekstra titt på hva en av våre favorittbloggere, Comb & Razor kjapt la ut. Men les for all del følgende nekrologer:

NY Times

Allaboutjazz.com

The Guardian


Og til slutt, vår favoritt, Pata Pata...

Nye kutt og ytterligere forflating i NRK P3

Satt en lang biltur fra Ålesund søndag og hørte litt på P3. OG FYFAEN så mye drit de spilte! Er det mulig. Det har ikke gått an å høre forskjell på kanalen og andre kommersielle drittkanaler. What else is new, lizzm. Vel, nå er'e slik at kanalen har bestemt seg for å ha mer møkkamusikk og juntafil, og kutter et par helt sentrale program som skulle sikre credo om BREDDE i rikskanalen.


Harald Are Lund avspises med to timer og flyttes til manda'n. Det som verre er er at Olle Abstracts ukentlige post gjennom mer enn 10 år kuttes fullstendig. Da har P3 kuttet hvert eneste program jeg noensinne har digga på kanalen (minus to, NRS og Friendly, men det gjør ikke saken noe bedre). Opprop med over 1000 underskrifter på smug.noher, mer om saken her, fønni mailutveksling der Moslet svarer på noe av kritikken her, også kan du lese Dagbladets dekning av saken her. Stand up and be counted.

Revenge of the Black President

Ingen har spurt meg om min mening om Barack
Obama. Allikevel har jeg et par ting å si i sakens
anledning. Well, here goes, som dem sier over there.

Det er en historisk jævla ting at Barack Hussein
Obama er blitt valgt til president i USA. Ferdig
snakka. Han er halvt afrikaner, for faen! Den
som ikke ser hvor søt hevnen er, får se etter
én gang til.

Her sitter jeg i Afrika-kostymet mitt, etter en
spillejobb på Café Opera i Bergen, og er så hekta
på Afrika at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av
meg. Men er ikke dét bra, da? Den afrikanske
diasporaen, drømmen om Afrika som en hel
verden bærer på, har snudd verden på hodet
mange ganger.

Library Music, Mambo, Rumba, Salsa, Samba,
Morna, Fado, Drum & Bass, Rock-n-roll, Blues,
Rhythm & Blues, R&B, Hiphop, Electro, House,
Tecnho, Trance, Eurodance: er det ikke et snev
av Afrika i det, så gir jeg faen. Slik har det vært
helt siden jeg hørte Elvis for første gang da jeg
var ti. Eller siden jeg hørte Beatles for første
gang, da jeg var nulll.

Afro-amerikanerne bestemte seg for å erobre
verden, og slik ble det. Afro-amerikansk musikk
er i dag en del av den amerikanske imperialismen
hele verden frykter og beundrer. Obama er Black
President, for faen! Han er Haile Selassie all over
again. Bare vent og se.

Europa har alltid vært en sucker for Den Andre.
Afrika, Arabia, Karibia, Amerika - you name'em.
Barack Hussein Obama er Den Andre.
Afrikas hevn er også The American Dream.

Rusk, for faen. Obama er rusk i maskineriet.
Men det at han er blitt valgt til president i USA,
viser at maskineriet er avleggs, og nye tider er
i emning. Sånn er'e bare. Grattis med dagen,
Obama. Grattis med dagen, USA. Og grattis
med dagen, verden.

Klubb Kannibal gjester The Shrine

Hver første onsdag i måneden inviterer Torkel Olsen til en musikalsk kabaret i 70-tallets funky ånd. Med fokus på afrosentrisk musikk fra gullalderen fra 60- frem til 80-tallet disker han opp perler fra sjangere som funk, afrobeat, jazz og reggae for dans og annen kameratslig adspredelse. Denne gang får han besøk av gutta i Klubb Kannibal som nylig kom hjem fra en 3-ukers tur til Lagos, Nigeria, for å innspillinger til en forestående dokumentar om “Arven etter Fela Kuti”. De har endelig fått ristet av seg siste rester av malaria og gulfeber og står klare, friske og raske med kofferten fulle av historier og plater. Det blir selvsagt masse god musikk av typen afrobeat, men også andre artige funn fra sjangere som Jùjú, Apala og Fuji.

Koshiwere!