Bilder fra Finken

Daggering: Jamikanske myndigheter forbyr dans

Det er ikke første gang myndigheter har forsøkt å stoppe musikk, dansing og andre gøye ting. Nazi-tyskland forbød foreksempel swing og annen "negermusikk". Samba og tango var i sin tid også lenge forbudte danser i sine respektive hjemland inntil de ble populære på europeiske dansegulv. Begrunnelsen har alltid basert seg på religiøse dogmer. I dag er de praktisk talt universelt aksepterte og opphøyd til nasjonale danser til tross for sine fremdeles åpenbare seksuelle referanser. Nå advarer imidlertid jamicanske leger mot en nye dansefarsotten kjent som "daggering" eller "daggaring". Det dreier seg enkelt og greit om tørrpuling på dansegulvet, noe som overhode ikke kan sies å være noe nytt fenomen. Ulike akrobatiske sexstilliger praktiseres, men også utenfor dansegulvet. Det har ført til en enorm pågang på øyas legekontorer hvor særlig menn har dukket opp med brukket penis. Leger har også advart jenter mot at denne agressive stikkende praksis kan ødelegge bekkenbenet så vel som føre til andre alvorlige kroniske lidelser i underlivet. Nordmenn, vær så advart når denne nye dansen sakte men sikkert penetrerer norske og europeiske dansegulv.

En forsiktig start med Mr.Vegas og låta Daggering:

Så til saken... (not for the faint hearted)
RDX - daggering:

Litt forskjellig annet grisete daggering dansegulvaction :

Bilder fra Klubb Kannibal tidligere i år.

Mens vi venter på bilder fra den fantastiske kvelden sist lørdag på Fincken i Bergen kan du kose deg med noen fine bilder fra en kveld vi hadde på strædet i vinter (noen som husker når?), courtesy of våre venner i chaka puffs. Apropos: se opp for gjesteopptredener fra sistnevnte på klubb kannibal-kvelder utover høsten og vinteren. http://thechakapuffs.blogspot.com/2009/04/klubb-kannibal-strdet.html

Her under er et lite utvalg:

Pax Nicholas and The Nettey Family

DJ og Platesamlernes Indiana Jones, Frank Gossner (DJ Soulpusher) mannen bak bloggen Voodoofunk, har etter flere års platejakt i vest afrika, endelig begynnt å dele godene med oss andre dødelige! Med hjelp av sine venner i Daptone records, gir han nå ut sin første reissue av afrikansk vinyl.

Det er uansett ikke fruktene fra sine reiser i Afrika han denne gangen deler med oss, men et funn han gjorde i Philadelphia, når han ble invitert inn på kontoret til eieren av Smith’s Record Store for å se igjennom en liten samling av afrikansk vinyl. Der fant han da nemlig denne platen: Pax Nicholas & The Nettey Family’s ”Na teeef know de road of teef”. En plate Frank selv sier er veldig spesiell for ham enda, selv etter tusenvis av platefunn i Afrika.

Pax Nicholas selv (eller Nicholas Addo-Nettey som han egentlig heter) var en del av Fela’s Afrika 70 mellom 1971-78 hvor han spilte Congas og sang. På denne tiden ble mange av utgivelsene til Fela spilt inn i Ginger Bakers moderne studio i Lagos (mer info om Ginger Baker her). Dette var også plassen hvor Nicholas spilte inn ”Na Teef...” sammen med et band kalt The Martin Brothers Band.

Musikken på platen er afrobeat av ypperste klasse. Lydbildet er mindre komplisert enn Fela’s afrobeat stil, men allikevel minst like suggerende og dansbart. Det ryktes at når Fela hørte hvor bra platen var uttalte han at han aldri ville høre den bli spilt igjen, noe som kan ha ført til platens obskuritet.

Etter å ha spilt med Afrika 70 på Berlin Jazz festival i 1978 forlot Nicholas og flere andre bandet og returnerte ikke til Nigeria. Mye av grunnen til dette var de hyppigere og mer og mer voldelige feidene mellom Fela Kuti og Nigeria’s brutale diktatur. Nicholas bosatte seg deretter i Berlin, fostret opp to sønner og har fortsatt å spille musikk frem til i dag.

Albumet blir utgitt 1. September hos Daptone records og kan forhåndsbestilles allerede i dag!

Her er noen fantastiske, saliverende lydklipp fra platen, du kan kose deg med:

Ataa Onukpa

Na Six Feet

En liten sidenote: Frank Gossner sine eskapader i Afrika ble i en periode filmet, og en dokumentar er under produksjon. Den kan du lese mer om her, og i tillegg ta en titt på denne traileren:

Makongo - hvis kung fu var en musikkgenre

Siden jeg tidligere her har blogget lettere lunkent/nedsettende om en gruppe ved navn Makongo, skal jeg nå straks komme dem til unnsetning og rette opp mine tidligere motforestillinger. Jeg har de siste par ukene hørt masser på denne gjengen, og deres debutplate er så vellykka at den fortjener en egen kannibalpost. Pråpsj!, som dem sier i Kuduroland!



Makongo sin link til Buraka Som Sistema - som det er høyst relevant å sammenlikne dem med - er mer enn bare sonor og geografisk. Et sentralt medlem i gruppa er Petty, tidligere MC i Buraka, og en av kreftene som gjorde Buraka sin debut-EP "From Buraka to the World" til slik en uslåelig Totenschläger. Blant de andre medlemmene i Makongo, finner vi hiphopduoen SP & Wilson, som allerede i 2007 satte det urbane Portugal på huet med sin debutplate Barulho (portugisisk for "bråk"). Musikken til Makongo er en hardtslående blanding av angolansk kuduro, hiphop og "hvit" europeisk electro-house, og etter lytting etter lytting, så heller jeg mot at deres "Angolan Kung Fu" kanskje tilmed er hakket kvassere enn Buraka sin debut-langspiller "Black Diamond". Makongo blir dermed å høre i hvert bidige Klubb Kannibal-sett denne høsten. Garantido!

Jeg har ennå ikke funnet ut om Makongo sin plate overhodet er tilgjengelig i fysisk format ennå. En håndfull av låtene kan iallfall høres på Myspace'n deres. Men når fonogrammet endelig dukker opp et eller annet sted, så ikke glem hvor du hørte om Makongo først!

Afrikas best bevarte hemmelighet!

Stedet er Barbican Center i London. Året er 2006. Jeg sitter behagelig i et mykt sete og venter på kveldens headliner. Jeg er på en årlig konsert på Barbican under navnet African Soul Rebels. Dette årets lineup er Akli D, Ba Cissoko og Femi Kuti. Akli D’s musikk var i sjangeren Amadou & Mariam, og sikkert også godt hjulpet av Manu Chao på produksjon og låtskriving. Ba Cissoko var mer folkelig afrikansk i og med at instrumentasjonen kun bestod av 3 kora’er. Vakkert var det, for å si det mildt. Men her sitter jeg altså og venter på Femi Kuti, mannen som oppgave var og fortsatt er å viderebringe arven til sin far, Fela Anikulapo Kuti.

Nærmest to forrykende timer senere er jeg helfrelst på afrobeat, og aldri har jeg sett meg tilbake!

Nå skal det samme skje igjen. Denne gangen er det riktignok ikke under banneren African Soul Rebels (som fortsatt pågår), men på samme plassen; Barbican Center i London, og ikke er det Femi Kuti som skal spille heller, men et mer ukjent band ved navn T.P. Orchestre Poly-Rythmo de Cotonou.

Kjennere vil kalle dette bandet Afrikas best bevarte hemmelighet. De har spilt sammen (med varierende lineup) siden 1966, gitt ut over tre hundre utgivelser og turnert Afrika siden da. Tidligere utgivelser av dem dukker ofte opp på eBay og er garantert å gi selgeren en god slump penger bare for en liten 7”. I tillegg har label’ene Soundway og Analog Africa gitt ut hver sin samler med bandet, og Analog Africa har tenkt å gi ut en til om ikke så veldig lenge. Anbefales på det sterkeste!

Bandet er, som navnet tilsier, fra Cotonou i Benin, et land som sammen med Togo, er skvist mellom Ghana og Nigeria. Musikalsk har de en stil som blander afrobeat, funk og latinsk musikk sammen med psykedeliske organ- og gitarriff og suggerende rytmer som Sato og Sakpata, begge rytmer som har blitt brukt i voodoo ritualer lengre en folk kan huske!

Sist men ikke minst, dette er første gang noensinne (!) bandet turnerer Europa. Dette er altså en konsert man ikke bør gå glipp av! Jeg har allerede kjøpt billett!

Her kan du kjøpe billetter (til den latterlige summen av ca. 200 NOK).

Noen fine lydklipp, her og her...

Sir Victor Uwaifo - Guitar Boy

Det irriterte meg litt at jeg ikke husket nøyaktig hvor det "The Very Best"-samplet kom fra(se tidligere post), men nå har jeg altså funnet det. Som en eller annen stemme sa, langt bak i hjernen: Det var Sir Victor Uwaifo, en av Nigerias fremste gitarister og bandledere. Riktig nok ikke fra Ekassa-prosjektet, men hans største hit fra 1966 noen år før Ekassa(mer om det en annen gang). Sjekk dette fenomenale klippet:



Låta har en litt morsom historie(som jeg ikke skal gå altfor mye in på nå). Låta ble til etter et møte han hadde med en, av alle ting, havfrue på Bar Beach i Lagos. Fønni!

Sjekk ut hans antologi veed samme navn gitt ut på SoulJazz Records. Den kan kjøpes bl.a. på soundsoftheuniverse.co.uk

Tidligere i sommer: Klubb Kannibal og Hordaland 80 på Slottsfjell

(Foto: Henriette Kværneng Johansen)

The Very Best - Album kommer nå!

En av våre favorittgrupper det siste året har vært fusjonen av Radioclit (en svenske og en frask) og malawiske Esau Mwamwaya som sammen har det noe ugreie men selvsikre navnet "The Very Best". De slapp en liten forsmak med den gøyale mixtapen (tidligere omtalt her) med edits av en drøss kontemporære klubbfavoritter fra M.I.A., Buraka Som Sistema og til og med (som rolig avsluttning) Michael Jacksons "Will You Be There". Mixtapen kan fortsatt lastes ned her.
Men det var altså albumet det her skulle handle om: Noen nye låter og oppdaterte versjoner har kommet med- deri blandt det strålende tittelkuttet "Warm Heart of Africa" med bidrag fra (også Øya-aktuelle) Vampire Weekends Esra. Låta er basert fra et sykt fett gitarriff sakset ut av en (om jeg ikke tar helt feil) Sir Victor Uwaifo-låt fra Ekassa-prosjektet hans. Anbefales sterkt. Sjekk ut forhåndslytting på albumet på myspace her: www.myspace.com/theverybestmyspace
The Very Best opplever du på Øya lørdag i middelalderparken og på Fisk og vilt senere på kvelden (da som Radioclit vel og merke).

Oslo denne uka... (edit)

Det er definitivt i Oslo man skl oppholde seg denne uken. Øya, Oslo Jazz og Mela er bra tre festivaler som foregår. Her har jeg prøvd å samle en liten liste over ting som skjer. Og som vi alle vet de beste tingene i livet er gratis (men ikke glem at at kultur koster!)


Øya Festivalen - kostbart arrangement men masse gratis også. Foreksempel kan man alltids snike seg inn på selve festivalen. Det er visst kjempe lett har vi blitt fortalt - kan på ingen måte anbefales. Derimot er det masse arrangementer man slipper å snike seg inn på: Tulinløkka skjer det ting, bla. kan du få med deg utstillingen Assume Vivid Astro Focus med eller uten band/djs. Ting skjer både på dag og kvelds-tid. Ellers er det også en del gratis underholdning på klubbene, foreksepel kan du få med deg Klubb Kannibal - helt gratis- onsdag på Internasjonalen (i andre etg.) og på torsdag på Fisk og vilt (i bakgården). Andre anbefalingerl: Seun Kuti & Egypt 80, The Very Best (Esau Mwamwaya og Radioclit) Vampire Weekend, Kåre & the Cavemen, Hudson Mohawk, Mungolian Jetset, Artic Monkeys, Noora Nor (Holla: Holmlia-massive!!!)Bon Iver, Balkan Beat Party, Atomic, Lilly Allen, Jesse Rose, Idjut Boys, Jenny Wilson, Magnetic Man, Skream & Benga, Dixon, Ame, m.fl. og selvsagt også våre bergenske kolleger i Megaphonic Thrift, Lars Vaular, Fjorden Baby!, Jon-Olav Nilsen og Gjengen, Razika, The New Wine, Hot! Hot! Hot!, Skatebård, Datarock, Enslaved, Karin Park, Röyksopp, Bjørn Torske, Telephones og Ungdomskulen. Noen jeg glemte?


Oslo Jazz Festival - en litt kjedelig jazzfestival? eller? Tradisjonsrik har den virkelig blitt med årene, men det er ingen tvil om at den nye ledelsen har jobba hardt og forsøkt noe nytt i år(les: f.eks Anthony & the Johnsons på Operataket og Milton Nascimento i faktisk SELVESTSE Operaen -100spenns billetten på barkrakk u. rygglene er fortsatt tilgjengelig for en hundrings!). Den mangler kanskje engasjementet og publikumsoppslutningen du ser i Molde og Kongsberg. Men, hva med det viktigste? Programmet! Hvordan ser det ut? OJ ha alltid vært forankret i den tradjazzen. Det er de fortsatt men nye yngre krefter har heldigvis fått slippe til og det har begynt å vise seg i programmet - foruten de tidligere nevnte ikke-fullt-så-jazza artistene finner du anbefalt bl.a.: El Proyecto Oriental de Alejandro Vargas med Yasek Manzano/Magela Herrera, Ensemble Denada med Peter Baden og Frøy Aagre, Han Bennik, feiring av Jazzmob 10 år, Mathias Eick Kvartet og Meshes Of Voice med Jenny (Rockettothesky) Hval og Susanna (Magical Orchestra) K. Wallumrød er noen av artistene som anbefales, hvis du har råd selvfølgelig. Jazzfetivaler pleier å vøre kotsbare greier, men man finner alltids noe for pengeløse. Som vanlig kan man få med seg street parade i 12.00-tiden langs Karl Johan, show case for unge konservatoriefolk på Blås utescene om formiddagene og jamsessions på Herr Nilsen fra midnatt, men annen gratis moro lurer seg også innimeldom. HUSK: På Grand Hotel kan man tuske seg til kaffe, wienerbrød og sikkert noen pils under de daglige pressekonferansene i den deilige kafeen -hvis navn unnslipper meg for øyeblikket(den som er inn til høyre etter resepsjonen).


Mela festival - en gratis verdensmusikk festival. - 14.-16. aug. Rådhusplassen
Rosinen i pølsa? I allefall fattigmanns trøst: I slutten av uka er det altså tid for kulturkollisjoner med Melafestivalen. Gratis mat og underholdning fra en drøss med internasjonale kjente og ukjente artister, workshops og liknende: På Rådhusplassen og klubber rundt i byen. Eget klubbprogram med et til tider absurd kannibalistisk tilsnitt (We like)! Sjekk ut, sjekk ut!




Bollywoodfest fra 7 aug. - 13.aug.

- 33 filmvisninger og workshops på bl.a. Klingenberg og Cinemateket.

Wild Combination - A Portrait Of Arthur Russell

På Struts i Møllergaten på søndag kl 1930 har du sjansen til åse et vakkert portrett om en av populærmusikkens mest interessante karakterer. Vertskapet inviterer i forkant til "Behagelig søndag" med følgende beskrivelse "Sakkosekker. Brettspill. Steinfrie puter. Frukt. Kake. Tegnefilm. Te". Behagelig.



Trafikkøya år 9 - Særing-festival av beste sort (i beste mening journ. anm.)
Metronomicon Audio inviterer til konserter med Center of the Universe (N/BE) + Children and corpse playing in the streets + Women are from venus, men are fromasj (folk-doom-set) (N/PL) + Dj Zuzu (AZ) & Dj Boutros Boutros Boutros. En herlig karamel til kun 50 spenn (€2040 med øyapass (sic!) får vi opplyst.)
mer kommer.

Nytt fra Jimi Tenor og Tony Allen

Jimi har i lengre tid jobbet med afrobeat og har da osgå gitt ut to hele album med gruppen Kabu Kabu. Nå har han gått rett til kilden og inngått et samarbeid med Tony Allen om en skive i Strut Records spennende "Inspiration Information" serie. Sjekk ut teaser'n:

Nytt Manna album på trappene...

Jeps, kannibalene i det Bodø-baserte reggaebandet Manna er vistnok klare med nytt album og skal etter planen slippes i slutten av september(edit: august!!). En ny låt ligger ute og den må du et annet sted for å sjekke ut. Teksten er "fette najs" som de sier der i nord, og handler om spise godt som veggis, og det kan vi godt like (kannibaler som vi er). Sjekk teksten:

Chana Masala kan du spis uten kvala
Ta gjerne litt mer av etiopisk injera
Korianderen, Edvard? Du treng han vel nu?
Ta med kvitløk, ta med ingefær, og chili
Lag nå sunt, godt og billig
Kem vil vel spis gris?

Låta lover godt for resten av albumet, så vel som fremtidige konserter. Soundet er som før -slik vi liker det. Noen som så de under Phonofestivalen i Bergen i fjor? Nå gleder i allefall VI oss til høsten.

uPDATE: To nye Manna-låter ute på Myspace nå. Bl.a. livefavoritten “Flyg ut av Babylon”. Album ute denne nå hvert øyeblikk. Les også Morgenbladets glimrende intervju og sak om jamaicansk musikk fra nord her.

Post #100: En oppsummering

Klubb Kannibal feirer sitt første hele år - hurra! Tiden siden vi avsluttet forløperen "Den tredje verden" har vært særdeles innholdsrik samtidig som den har gått ekstremt fort. Vi har fått klubba rundt i nær sagt hele Sør-Norge, vært i Nigeria, turnert festival- og sommer-Norge (de beste "norger") laget radio-doku om FELA og samtidig fått presentert ny og gammel musikk fra fjern og nær.  Og det skal vi fortsette med! Nye planer er lagt for nye turer til utlandet så vel som "innlandet", ny doku (mer om det siden) og andre påfunn. Merch er under produksjon og vi har allerede begynt å bombe landet med våre råflotte klistremerker (jepp!). 

I påvente av fortsettelsen: Her er Per Asplins nydelige jazz-samba sommerklassiker "En deilig dag" -en låt vi har spillt halvt i hjel på bl.a seilturer med kannibal og fotograf Mathilde J  

Håper vi sees på Øya neste uke. Mye å glede seg til. Vi spiller på Internajonalen (i andre) onsdag 12.aug og på Fisk og vilt torsdag 13.aug.

Fortsatt god sommer!

Mvh kannibalene

På bildet: Geir Svensson  

Dagens kannibalistiske: Steel Band does Joy Division

Ja, det er altså dette det handler om: krysspollinering på tvers av kulturelle grenser.

Det følgende klippet er kanskje ikke allverdens, tatt opp løpende etter lastebilen bandet sitter på(live fra manchester procession 5.juli), men opptaket er greit og låta er fantastisk.

Without further ado...

Det lokale Steel Harmony Steel Band gjør en cover av sambygdingene Joy Divisions "Transmission". Moro.

og så orginalen for sammenlikning: 

Takk til kokken Andreas (dagens hederskannibal) som gjorde meg oppmerksom på klippet, og sist men ikke minst min egen hukommelse som klarte å huske det i over to uker(!). 

Audinho da Vitrola, o Homem Esquizofrénico Volta Sempre

Kjære venner! På tide med en musikkoppdatering. Her er noen av sommerens nyoppdagede godsaker, og noe mindre velsmakende:

1. Detroit Techno.
I boka Last Night a DJ Saved My Life, som jeg nå har lest omtrent tre ganger - og lovt å låne bort til Geir på sikkert åttende måneden - fortelles historien om Detroit-technoen, som Detroit bare halvveis har æren og fortjenesten for. Det kan vel så gjerne argumenteres for at det er en avart av Chicago-housen - eller den mer europeistiske enden av den, i motsetning til Chicago-housens Paradise Garage-deriverte soulfiksjon - som en særegen Detroit-greie. Detroit passer imidlertid bare så altfor bra til mytologien om musikken: den er maskinell og kald, klinger litt som lyden av Henry Fords fabrikker der de spyr ut robotmenn à la Kraftwerk. Uansett har jeg hørt mye på Detroit-greia i sommer, og her er to anbefalte herligheter:

Cybotron. Alias Juan Atkins og Richard 3070 Davis. Pionerene.


Rhythim Is Rhythim. Alias Derrick May, som sammen med nevnte Atkins og Kevin Saunderson utgjør detroitens hellige treenighet. Scenens kanskje største Totenschläger.


2. Minimal.
Du sliter med å overleve Berlin uten å like minimal. Technorytmene dundrer fra høyttalerne i nær sagt hver eneste ølbule du syns ser hipp nok ut til å gå inn på. Berghain - der alt fra bleikfeite og halvnakne homser, helt overdrevent vakre attenårgamle mulatter fra Melbourne (som klager over at de ikke gikk rett inn ViP-inngangen slik som hjemme) og turister som deg selv, danser fra fredag ettermiddag til søndag kveld, gjerne uten opphold - er en klubb-opplevelse jeg unner deg, bestemora di og hennes oldemor (gamlisene har da uansett så dårlig hørsel?).

For oss med noenlunde frësch hørsel, høres Berghain blant annet slik ut:


3. Post-Buraka-pseudo-kuduro.
Makongo har gitt ut sin antatt første plate, er antakelig fra Lisboa, og samarbeider sikkert med helt okeit kredible hiphopere fra et eller annet sted i USA. "Angolan Kung Fu" blir for meg allikevel mest slitsom og kvapsete Buraka-oppkok (noen som har noe bedre av slagsen å anbefale?).

Gi meg da heller The Real Deal, gjerne featuring grime-heltene fra nord Virus Syndicate! Eller for anledningen denne:




4. Sky Barstow
Trøndersk elektronika har øyensynlig en framtid! Konserten på Kulturgytinga var en højdare for min del, noe som skriver seg både fra min sommerlige elektronika-og-den-slags-fiksering - sommeren i Norge er tross alt en balearisk affære - og fra det faktum at disse to gutta lager bikkjefeita musikk, inspirert av Warp, sauerkraut, heimert og den slags. Døm sjæl!


TAKK TIL:

Bill Brewster og Frank Broughton: Last Night a DJ Saved My Life. En fantastisk bok om DJ-ens historie fra dagen lyd ble fanga på fonogram for første gang, og til i dag, eller rettere sagt til 1999 (oppdatering på trappene, anyone?). Forteller blant annet om reggaens transterritoriale bandekriger, sosiologers vilt overproposjonerte opptatthet av hiphop, detroit-technoens overdrevne selvmytologisering, og det faktum at klubbkulturen slik vi kjenner den, hadde vært utenkelig uten dophuer og homser (alt annet er etterlikninger!).

Kulturgytinga 2009, courtesy of familien Tafjord. Sommerens festivalhøydepunkt.