Lydverket anbefaler...

Marius Asp i NRKs Lydverket har laget en liten sak om afro-pop med en liten 5-på-topp-liste over anbefalte låter fra 70-tallet med albumreferanser og omtaler og greier. Klubb Kannibal anbefaler en titt på listen.

Femi Kuti med ny plate! - Day by Day

Etter syv år siden hans siste studioalbum "Fight to Win" (2001) og fire år etter konsertalbummet/DVD "Live at The Shrine" (2004) er Felas eldste sønn klar for sin nye etterlengtede langspiller. Tidligere i år slapp hans yngre halvbror Seun Kuti albumet "Many Things" og det er all grunn til å ha store forventninger til albumet for her er det mye som står på spill. I totusen og åtte er det to prinser som skal opp og forsvare tronen. Hvem er kongen? Døm sjøl; Her er en teaser:




Femi har aldri vært opptatt av å blåkopiere sin far, men har i steden fokusert på å lage sin egen musikk uavhengig av forventninger. Siden siste plate har han brukt tiden til å turnere og trimme sitt 17-manns store band og lært seg å spille trumpet, et instrument han la fra seg tidlig for å fokusere på saxen. Han har også brukt mye tid på å studere piano ytterligere, noe man kan høre på den nye skiva i spor som "Do You Know" -en myk og funky hymne til sin far som han setter ham opp med andre store navn på jazzhimmelen som Miles, Coltrane og Ellington. Selv sier han: “Listen to 'They Will Run' and 'Better Ask Yourself', they are more jazz than anything I’ve done before. That’s the effect of playing the trumpet coming out.” Platas ulike tema bør være kjent kost for de fleste innvidde: Korrupte politikere, pan-afrikanisme og anti-neokolonialisme. Musikken er kanskje like lite overraskende som den er effektiv. Afrobeaten er vel bevart i såvel tekst som tone og kjennetegnes med de enkle funky synkoperte gitarostinatene sammen med resten av det drivende rytmekompet mot majesteiske hornpartier som treffer deg i fleisen som en flodfølge. Låtene er, sett i forhold til standarden, korte og konsise og inkluderer muligens verdens korteste afrobeat "One Two".


Ettter å ha vært og sett Femi live en håndfull ganger i sin egen storstue, The Shrine, i Lagos kan jeg forsikre at mannen har nok å by på, og alle sutretryner som mener han ikke er like kul som faren sin bør GÅ hjem og legge seg! Når han ikke er på turné i utlandet spiller han tre ganger i uka på The Shrine; to øvelser (åpne for publikum) og en konsert på søndagen (den såkalte Sunday Jump). Han er sulten og bandet låter så fett som aldri før: “Everybody is back in training now, we have to re-establish my music”.


Femi har allerde starta sin nye turné og kommer sikkert til Norge til våren, men du kan sjekke han ut andre steder i Europa. Sjekk myspace for datoer.


Kjøp skiva på foreksempel Platekompanieth. Den skal være å få tak i nå.
Sjekk også ut fra Thievery Corporations nye skive Radio Retaliation (utg. i slutten av september) låta "Vampires feat. Femi Kuti"

Get this widget | Track details | eSnips Social DNA

Femi er også aktuell med et annet sammarbeid med en viss Brett Dennen.
Last ned låta her

Den Perfekte Musikk, kap. 1 [førsteutkast] - Dubstep

Dubstep. Jeg kommer alltid tilbake til dubstep. Hvorfor?
Fordi den er den perfekte musikk. Drum & Bass skåret
ned til dub-basen, og pitcha ned, slik reggae’en ble det i
gamle dager. Nå som D&B ikke lenger er en verdens~
sensasjon, blir det stadig klarere: 140 BPM holder lenge.
Derfor er Dubstep perfekt.

Benga & Coki - Night

Dubstep er siste ledd i en evolusjon som har foregått lenge:
hvordan få black music inn i en liten boks og gjøre den fetest
mulig, United Kingdom style. D&B vokste ut av Breakbeat
Hardcore, som har røttene tilbake til Madchester og hele
den greia der. Her skurrer det i min historiske minnebrikke,
så jeg skal la årene ligge. Uansett, når disse britene først får
det til, så låter det fett. Og: det skjer gjerne i Brixton og der
omkring. Pussig, det der. Hva kan det være?

Mørk mann med penger ikke arrestert

Fra Aftenposten.no: En skandale inntraff i Hallingdal, i skyggen av den globale finanskrisen: En "svært mørk og kortvaksen" kar, "truleg afrikanar", samt en "lengre og lysare, truleg arabar", satt på Bergenstoget med lommene så fullstappet av sedler at det drysset. Utlendingene var i "sværande godt humør".

Men hva skjedde? De to ble ikke arrestert. Ikke på Hønefoss. Ikke engang i Drammen, enda politiet hadde rikelig med tid til å rykke ut.

En harmdirrende Hallgrim Berg, kulturist og tidligere stortingsrepresentant for Høyre, satte seg til datamaskinen og skrev leserbrev til Hallingdølen. Det var "en vaken og lærd vossing" som sør av Nesbyen oppdaget de to utlendingene i vogn 5, forklarte Berg. Vossingen ringte straks en åling han kjenner. Ålingen, av Berg karakterisert som en "samfunnsborgar og skattytar", ringte nødnummeret 112 og fikk snakket med operasjonsleder Lars Kr. Evensen.

Åling i sjokk.
Klokken var 12.35 da Evensen ble varslet. Men utlendingene ble ikke arrestert da toget kom til Hønefoss 13.03, og heller ikke i Drammen 13.53. I sjokk ringte ålingen til politimester Georg Isdahl på Hønefoss, uten at det hjalp, enda det natten i forveien hadde vært innbrudd på Statoil-stasjonene på Ål og Gol.

Berg forlangte svar: "Er det Buskerud-politiet som er særleg evnelaust? Når politiet får to gylne sjansar til å pågripe mistenkelege personar midt på blanke dagen, og droppar ut i beste arbeidstid, kva har me då i vente i helgar og på nattetid?"

Svarene kom raskt. Ål-lensmann Pål K. Mikkelsrud advarte i Hallingdølen mot å dra forhastede konklusjoner. Politimester Isdahl fremholdt overfor Ringerikes Blad at en mørkhudet person med penger ikke behøver å være kriminell.

Saken var dessuten oppklart. Den mørkhudede på toget var den norske statsborgeren og firebarnspappaen Mohamoud Farah Haji-Aye, rettskaffen somalier med seks års botid på Ål, underveis til Drammen for å kjøpe en 13 år gammel Mitsubishi for 30 000 kroner.

Trengte hjelp.
Mohamoud er i full gang med å ta kjøretimer, men har ennå ikke sertifikat. Det var derfor han hadde med seg en kamerat, en kurdisk iraker, norsk statsborger også han, som kunne kjøre bilen hjem igjen til Nedre Hago på Ål.

Bilkjøperen har de siste dagene fått mange hilsener og støtteerklæringer fra bygdefolket på Ål. Han ser komikken i avisoppslagene.

- Men jeg ble sint og lei meg. Hudfargen min er svart. Men det er lov å tenke før man skriver i avisen, sier Mohamoud Farah Haji-Aye til Aftenposten.

- Har du hørt fra Hallgrim Berg?

- Nei. Men jeg venter på at han kommer og ber om unnskyldning, sier Mohamoud.

Aftenposten oppnådde i går ikke kontakt med Hallgrim Berg. Men til Hallingdølen fastholder han at Buskerud-politiet skulle ha sjekket ut saken etter tips fra troverdige kilder.

- Politiet ber jo publikum om å hjelpe til når noe er mistenkelig. Men problemet er at folk gir opp, de bryr seg ikke, sier Berg. "Eg såg'n fysst på perrongen.
For meg so va'ræ ein sensasjon.
Han kom med toget

frå Drammen.
Ein neger stod på Ål stasjon.
Han hadde krullut hår

og dubbeltspent frakk.
og norsk det kunna'n,

eg høyrdén sa "takk".
Åsso gikk'n beint burt

åt drossju'n hass Per.
Eg lurde på kor'n skull' åv,

og ko'n vilde her?"
Fra låten "På Ål stasjon"
av Hellbillies

Sheraton, Lagos

Lagos, baby! Du har ikke vært borti noe
mer syrete enn dette. Mørkets hjerte.
Av alle steder i Afrika, måtte vi velge
Lagos. Galskap. Og noe jeg har glemt.

Lagos, baby! Hotell Sheraton. Take Five
og Sir Duke mer syrete enn du noensinne
har hørt dem. Jazz, rock, soul, funk og
afrikanske grooves i umerkelige blandings
~forhold. Magisk.

Kannibaler verden over, foren eder!

Lagos er byen gud glemte, men som aldri glemte ham.
Lagos er den postkoloniale tilstand, og den er like
drøy som jungelloven selv. Afrika har ikke blitt det
spor mindre eksotisk siden Rhodes og Kipling var her.
Dette er galskap. Hva gjør alle disse menneskene
her? Burde de ikke være spredt utover et langt
større område?
Galskap. Dettane sku'kke værra muli.

Sheraton: en oase. Her er air~condition på, her er
aggregatet i orden, og her får du servert en hel
jævla kanne med god kaffe. Og musikken er, som vanlig
i Lagos, det kuleste du kan tenke deg. Sorry, alle
andre aspirerende byer. Lagos vant.

Audinho da Vitrola
Ikeja, Lagos // 2008 / 10 / 17

Lagos, Baby!

Bogobiri House, uptown Lagos, byens mest sjarmerende gjestehus. Gata her ser ut som en av de nylig oppretta bakgatene i Campeche, Brasil. Asfalt? Ja, særlig. Det finnes enkelte asfalterte veier i Lagos, men de er livsfarlige, med store hull og mulighet for å kjøre fortere enn på de sedvanlige jordveiene. Trafikken i Lagos er ikke for pyser, enten man er sjåfør eller fotgjenger. Eller passasjer, som oss.

Lagos er en by som etter norske forhold har brutt sammen for lengst. Strømmen har stort sett gått, og reserveaggregatet er stort sett tomt for bensin. Internett finnes, men antakelig bare her på Bogobiri House. Alle nigerianere har Yahoo-mailadresser, inkludert avisredaksjonene. Nigerianske nettdomener finnes sikkert, men som sagt har strømmen gått, så det er dumt å gamble. Firefox tror at jeg er i USA, noe som kan forklare deler av suksessen til nigerianske nett-scammere.

Geir i baren, Murtala Muhammed Int'l Airport

Lagos er kvintessensen av en amorf postkolonial megalopol. Byen er Afrikas største, naturlig nok, ettersom Nigeria er det folkerikeste landet i Afrika. Ingen vet hvor mange som bor her. Hva gjør alle disse menneskene her? Ethvert studium av urbanisering, kapitalisme eller den postkoloniale tilstand, er ikke komplett uten et dypdykk i Lagos - en karrikatur av alle tre. Det er i grunnen vanskelig å forestille seg at noe sånt som Lagos eksisterer. Dante kunne ikke funnet på noe bedre selv.

Søndag kveld kom jeg til Lagos med KLM. På flyet hørte jeg på Femi Kuti's Essential Collection. Venta halvannen time på ryggsekken min på Murtala Muhammed International Airport. Nigeria har helt egne regler for hvor mye bagasje det er lov å ha med seg på flyet, fordi rike nigerianere er gale etter shopping i vestens storbyer (og rike nigerianere er nigeriansk lov). Men ryggsekken min så i det minste uåpna ut.

Audinho, Ketil og nigeriansk Guinness på the Shrine

I ankomsthallen sto Geir med det obligatoriske "Audinho, SRiB"-skiltet, og turen gikk rett i flyplassbaren der Ketil og vår gode venn Obe satt med hver sin nigerianske Guinness. Nigeriansk Guinness har ikke så mye annet enn navnet og fargen til felles med sin irske navnebror. Søndag natt: Femi Kuti live på The Shrine, et par Guinness, og dagen derpå: hodepine og den obligatoriske magesjauen. Men magen min er allerede nå, pussig nok, dus med lokale forhold (innvoller og småstein i kosten, spise med henda, varierende håndvaskemuligheter etc) - og det uten inntak av verken drikkevaksine eller yoghurt. Den menneskelige organisme er en makeløs oppfinnelse. Eller Guds skaperverk, som folk i Lagos ville sagt. Jesus er svær i Lagos, "Miracle City".

I går var vi i Abeokuta, Fela Kutis fødeby. En mindre by enn Lagos, men ellers samme galskapen. Mange fine og falleferdige hus fra kolonitida - Abeokuta kunne vært en historisk kolonial perle på linje med Olinda eller Bergen, om det ikke hadde vært for det moderne Nigerias bunnløse historieløshet. Vi hamstra inntrykk og perkusjonsinstrumenter.

I kveld braker Felabration løs, og vi skal på afrobeat-quiz og påfølgende grillfest med artistene. Mer om Felabration seinere!

Kjentmann Balogun og Geir utenfor Abeokuta Grammar School, Fela Kutis fødested

Dag 6 i Nigeria

Bogobiri house i Ikoyi, Lagos Island viser seg å være det nærmeste vi kommer et kontor så langt på denne turen. Maten er usedvanlig god, stedet er hyggelig, tidvis god trådløs internett-tilgang, og i tillegg synes området Ikoyi frekventert av mange kunstnere og musikere. Et nytt bekjentskap er den svenske forfatterinnen Disa Håstad som er i Nigeria for å drive research for en bok hvor hun søker å utforske hvordan nye s

tater utvikler seg, Nigeria er det tyvende afrikanske landet hun besøker. Musikerne Eji og Duro, begge med kontakter og usedvanlig interessante historier fra miljøet rundt Fela treffer vi på daglig, og hver dag spiller top notch folk i den lille kaféen på hotellet. Søndag kveld besøkte vi vårt kanskje viktigste reisemål for turen, Femi Kutis New Africa Shrine i Ikeja, der Felabration finner sted 14.-19.oktober. En låveaktig lagerbygning med en kapasitet på nærmere 1500, bordservering med indian hemp og komplett Kuti familiekatalog. Shrine er et samlingssted for musikere og politiske aktivister med et rikholdig 

bibliotek for afrikansk litteratur med bøker av og med menn som Fela, Kwane Nkrumah (Ghanas første president og pionér for pan-afrikansime), Marcus Garvey, Malcolm X og Martin Luther King. Yeni Kuti, Femis manager og arrangør for Felabration, kunne fortelle oss at alt var i rute før neste ukes festival. Til tross for at festivalen promoteres heftig på radio og TV er det dog usedvanlig vanskelig å finne ut hvem som faktisk spiller, og et trykket hefte for line-up og tider er ikke å finne. Noen mener Seun Kuti skal opptre, noen mener Tony Allen kommer tilbake til Lagos fra Paris, og noen mener Damon Albarn har meldt sin ankomst. Cruz, en radio DJ vi møtte på platebutikken/kaféen Jazzhole på mandag, mente problemet var at altfor mange fra Felas enorme musikerkrets ønsket å opptre på festivalen og at arrangørene derfor hadde problemer med å finne en måte å ”let people down gently”. Felas navn er kjent og svært respektert blant alle vi møter, og en blindtest på en prostituert ved biljardbordet på 

nattklubben Y-NOT kunne fortelle at hun også hadde sans for Kutifamiliens musikk og besøkte Shrine jevnlig. De siste dagene har vi fått et større innblikk i hvordan livet som musiker er i Lagos, og i tillegg hvilken musikk som trekker de største publikumsmassene. 2face, D’Banj og 9ice og annen RnB og Hip-Hop-messig musikk høres oftest på nattklubber og radio, mens de siste dagers konserter på kaféer i Ikoyi-området under FESTAC08 har inkludert mer tradisjonelle musikkstiler. Prince Eji, saxofonist med Fela på 60-tallet, mener at Nigeria har tapt seg kraftig siden 70-tallet og den gryende og optimistiske tiden etter oljefunn i øst. De gule minibussene er de samme, black-outs finner sted flere ganger daglig (levert av kraftleverandøren NEPA PLC, på folkemunne: Never Expect Power Always, Please Light Candle), hullene i veiene vokser og regjeringen vanstyrer et land som i teorien kunne blitt et av de rikeste i Afrika med alt sitt sorte gull. 

Det nigerianske lynne synes imponerende nok å inkludere en ukuelig optimisme for fremtiden, og Eji henviser til sitt instrument som det viktigste våpen for å bedre situasjonen.

Fela Kuti - og hva som er greia med afrobeat

Hva gjør man egentlig i London når det regner og er kaldt, og du egentlig bare vil komme deg på første fly til Nigeria? Svar: sitter på Camino, et glimrende sted for gratis trådløsnett ved King's Cross, og hører på afrobeat hele dagen. Og leser tunge akademiske artikler om Fela Kuti lasta ned fra JStor i de glade studentdagene. Her er kortversjonen, for folk som må prioritere andre og kjedeligere fagartikler. Æda bæda.



Afrobeat er langt mer synonymt med Fela Kuti enn andre genrer er assosiert med tilsvarende Ruvende Skikkelser - Bob Marley og reggae, João Gilberto og bossanova, eller James Brown og funk, for å nevne noen. Fela var musikalsk innovatør, men han var også The Black President - og til det siste, hadde han ambisjoner om å en dag faktisk bli president i Nigeria. Derfor er afrobeat så nært assosiert med Felas politiske budskap, enda så innovativ musikken hans var i seg selv.

Fela Kuti var først og fremst musiker. Jazz var hjertebarnet hans, og highlife var populærmusikkgenren han begynte å spille i Lagos. Hans mål var, til å begynne med, innovasjon av en rent musikalsk art. Han kom opp med - gjett én gang - highlife-jazz, men takket være en snartenkt promotors inngripen, ble musikken i 1968 omdøpt til det mer fengende afrobeat.

Året etter dro Fela til USA og oppdaget Afrika påny gjennom Black Power-bevegelsen, og verden skulle aldri bli den samme. Siden den gang, handlet Felas sangtekster, og afrobeattekster i sin alminnelighet, om klassekamp, utbytting, hykleri og kampen for et nytt Afrika fritt for kolonitidens forbannelser. Afrobeat er politisert musikk, eventuelt tonesatt politikk, alltid med underteksten: en annen verden er mulig. Er en annen afrobeat mulig?

For det er liten tvil om at afrobeat av i dag er blodpolitisk musikk. Spør Seun eller Femi, Felas to sønner som mer enn noen holder arven hans i hevd: Fela med New Afrikan Shrine i Lagos, Seun med farens gamle band Egypt 70. Spør Antibalas, Brooklyn-gutta som holder afrobeat-fanen høyest der på andre sida av Dammen, sist sett på Nattjazz 2007. Tekstene til disse artistene handler i all hovedsak om det samme som Felas tekster, om enn med andre steder og personer som referansemateriale.

Afrobeat er i vinden som aldri før. Den hadde sin heyday i Afrika på begynnelsen av syttitallet, da Fela og hans Afrika 70 gjorde reint bord over hele afrika, og blant spredte hipsters i Vesten. Men i dag ligger det an til at afrobeat skal ta også resten av verden med storm, med artister som Antibalas, evig unge Tony Allen (Nigerias svar på Tom Zé?) og Felas to sønner i spissen for en mektig afrobeat-revival. Man kan naturligvis tenke seg at afrobeat blir The Next Big Thing, med all den avpolitisering som følger med det - afrobeat som lydsporet til den neste Toyota- eller Fanta-reklamen nær deg, sånn for eksempel.

James Brown var Black Power-politiker hele veien, men når vi ser på funk-artister i dag, kan man lett glemme det politiske opphavet til musikkstilen. Man kan saktens se for seg afrobeat i norsk tapning à la D'Sound eller Baba Nation. Eller?

Kan det bli slik? Michael Veal, i sin Fela: The Life and Times of an African Musical Icon, gjør et interessant poeng i så måte. King Sunny Ade, Felas kanskje fremste rival til den nigerianske musikktronen, har lagd mye musikk inspirert av Felas afrobeat. King Sunnys musikkstil er jùjú, og jùjú-musikere tjener generelt til livets opphold gjennom å synge hyllester til rikfolk blant publikum, som deretter "sprayer" artisten med pengesedler. En ganske annen framgangsmåte enn Fela altså, som sjelden hadde superlativer å dele ut i sine tekster. Dissing, på den annen side, var han en mester i.

Så mens vestlige musikkinteresserte er vant til å definere musikkgenrer gjennom hørbare kjennetegn, er genrer i Afrika som regel knyttet til hvordan musikken brukes. Afrobeat er afrobeat fordi Fela var en frittalende, gressrøykende, polygam rakkerunge som hele tida var ute etter å sverte de nigerianske elitenes "gode" navn og rykte. Jùjú er jùjú fordi King Sunny er en veloppdragen kristen moralist som alltid har spilt på lag med de kreftene i Nigeria som Fela ville til livs. Vestlig musikkforståelse er preget av århundrer med akademisering, der formen har tatt alt fokus på bekostning av konteksten musikken opptrer i. Dekontekstualisering, heter det vel på JStor-språk. Men afrobeat er og blir afrikansk musikk, og enn så lenge (det er tross alt bare 11 år siden Fela forlo oss) er og blir Fela kongen av afrobeat.

Altså, Erik Røe, Kim Ofstad og Jonny Sjo: hold fingra deres unna Fela.

Men man skal vel aldri føle seg for trygg.

Dag 3 i Nigeria

Geir og jeg sitter i den luftige hotellkaféen på Bogobiri med etterlengtet stabil tilgang til internett. Samtidig sitter Audun på et hostell i London med 18 år gamle kvisefulle nederlendere og tyskere hvor han planlegger intervju med Seun Kuti og andre særdeles scoop-aktige intervjuobjekter; Afro-beat trendsettere, DJs, og musikere som har spilt og vokst opp med vårt forbilde Fela Kuti.

Allerede i den første seksjonen melder det seg sikkert mange spørsmål i ditt hode. Hva gjør Audun i London? Han skulle da unektelig vært med til Afrika? Hva gjør Geir og Ketil i Lagos uten Audun? Hva gjør Audun i London uten Geir og Ketil? Skulle de ikke treffe Seun Kuti i Lagos, med Audun, Ketil og Geir? Skulle ikke Geir, Ketil, Seun og Audun treffe de 18 år gamle nederlenderne i Lagos?
Audun fikk ikke passet tilbake fra den nigerianske amassaden i Stockholm i tide, og etter iherdig jobbing klarte vi likevel å få max ut av den temmelig horrible og sjokkerende situasjonen vi plutselig befant oss i. Ettersom Ketil skal til New York i slutten av måneden og gjøre flere intervjuer der står vi nå i fare for å lage den beste radiodokumentaren om Fela Kutis arv noensinne.

Dag 3 ble en særdeles kontrastfull dag for lag A, Ketil & Geir. Fra havregrøt, stekte bananer og afrikansk Big Brother (den angolske deltakeren må ut!) i selskap med chief Isiguzo i bydelen Surulere gikk turen bare et kvartal bort fra den rekkehusaktige borgen Royal Estate til varme geiteinnvoller i peppersaus ved den lokale søppeldyngen. Sjarmerende Mama ba oss høflig spise opp alt på tallerkenen, som til tross for det visuelle handikapet var en usedvanlig godkjent opplevelse i kombinasjon med 2 liter guinness.

Papa/chief Isiguzo fikset oss etterhvert transport ned til helgens sovested downtown Lagos hvor vi hooket opp med Geir barndomsvenn Helen og vår venn Ope, som ledsaget oss til den lokale jazzklubben Jazzhole. Oh my, hvilken line-up! Faaji, high-life, juju og Agidigbo blues med et temmelig rutinert stjernelag som inkluderte Rolling Dollar, chief Seni Tejuoso, Prince Eji Ayewole og Durotimi Ikujenyo. For første gang på 40 år samlet disse legendariske musikerne seg sammen og spilte sanger som publikum sang med på etter som ingefærølen gjorde seg merkbar i øvre del av hodet. Ope satt ved siden av oss og småhumret over de tydeligvis meget vittige tekstene sunget på Yoruba og pingin-english, og det ble også en prat med Eji Oyewole senere på kvelden, som imponerende nok har sittet inn med Ginger Baker og Bob Marley i løpet av sin 40 år lange saxofonistkarriere. Les mer om Oyewole her.

Som et innblikk i den yngre generasjonens musikksmak besøkte vi senere en temmelig posh nattklubb på Victoria Island hvor det i større grad var en hip hop, R'n'B og kontemporær nigeriansk dansemusikk som dominerte i et desibelrikt og glattpolert vestlig klubblokale med MTV-aktige programmer flashende på Tv-skjermer rundt på veggene. Geiteinnvollene føltes med ett meget langt borte. 

Lagos no shaking!

Oh yes. Geir og jeg er endelig på plass i Afrikas musikk-Mekka Lagos. I Studentradioen og den norske stats tjeneste skal vi utforske dagens nigerianske musikkscene med særlig fokus på Fela Kutis arv. 

Støyete, intensivt og en forurensende gryte av stekte bananer og geiter (både kokte og levende) pumper mot øynene våre i 200 km/t med maks hete. Festac 2008, Felabration 2008, disse ukene blir en utømmelig kilde til informasjon 

om Fela Kutis enda aktuelle musikkarv. Audun, lag B, er enda i London og planlegger for øyeblikket møte med Seun Kuti og Tony Allen. Ketil drar senere i måneden til New York for å treffe Wunmi og andre som bærer afro-beat-arven videre. Fremtiden ser lovende ut. 

Ketil