Lagos, Baby!

Bogobiri House, uptown Lagos, byens mest sjarmerende gjestehus. Gata her ser ut som en av de nylig oppretta bakgatene i Campeche, Brasil. Asfalt? Ja, særlig. Det finnes enkelte asfalterte veier i Lagos, men de er livsfarlige, med store hull og mulighet for å kjøre fortere enn på de sedvanlige jordveiene. Trafikken i Lagos er ikke for pyser, enten man er sjåfør eller fotgjenger. Eller passasjer, som oss.

Lagos er en by som etter norske forhold har brutt sammen for lengst. Strømmen har stort sett gått, og reserveaggregatet er stort sett tomt for bensin. Internett finnes, men antakelig bare her på Bogobiri House. Alle nigerianere har Yahoo-mailadresser, inkludert avisredaksjonene. Nigerianske nettdomener finnes sikkert, men som sagt har strømmen gått, så det er dumt å gamble. Firefox tror at jeg er i USA, noe som kan forklare deler av suksessen til nigerianske nett-scammere.

Geir i baren, Murtala Muhammed Int'l Airport

Lagos er kvintessensen av en amorf postkolonial megalopol. Byen er Afrikas største, naturlig nok, ettersom Nigeria er det folkerikeste landet i Afrika. Ingen vet hvor mange som bor her. Hva gjør alle disse menneskene her? Ethvert studium av urbanisering, kapitalisme eller den postkoloniale tilstand, er ikke komplett uten et dypdykk i Lagos - en karrikatur av alle tre. Det er i grunnen vanskelig å forestille seg at noe sånt som Lagos eksisterer. Dante kunne ikke funnet på noe bedre selv.

Søndag kveld kom jeg til Lagos med KLM. På flyet hørte jeg på Femi Kuti's Essential Collection. Venta halvannen time på ryggsekken min på Murtala Muhammed International Airport. Nigeria har helt egne regler for hvor mye bagasje det er lov å ha med seg på flyet, fordi rike nigerianere er gale etter shopping i vestens storbyer (og rike nigerianere er nigeriansk lov). Men ryggsekken min så i det minste uåpna ut.

Audinho, Ketil og nigeriansk Guinness på the Shrine

I ankomsthallen sto Geir med det obligatoriske "Audinho, SRiB"-skiltet, og turen gikk rett i flyplassbaren der Ketil og vår gode venn Obe satt med hver sin nigerianske Guinness. Nigeriansk Guinness har ikke så mye annet enn navnet og fargen til felles med sin irske navnebror. Søndag natt: Femi Kuti live på The Shrine, et par Guinness, og dagen derpå: hodepine og den obligatoriske magesjauen. Men magen min er allerede nå, pussig nok, dus med lokale forhold (innvoller og småstein i kosten, spise med henda, varierende håndvaskemuligheter etc) - og det uten inntak av verken drikkevaksine eller yoghurt. Den menneskelige organisme er en makeløs oppfinnelse. Eller Guds skaperverk, som folk i Lagos ville sagt. Jesus er svær i Lagos, "Miracle City".

I går var vi i Abeokuta, Fela Kutis fødeby. En mindre by enn Lagos, men ellers samme galskapen. Mange fine og falleferdige hus fra kolonitida - Abeokuta kunne vært en historisk kolonial perle på linje med Olinda eller Bergen, om det ikke hadde vært for det moderne Nigerias bunnløse historieløshet. Vi hamstra inntrykk og perkusjonsinstrumenter.

I kveld braker Felabration løs, og vi skal på afrobeat-quiz og påfølgende grillfest med artistene. Mer om Felabration seinere!

Kjentmann Balogun og Geir utenfor Abeokuta Grammar School, Fela Kutis fødested