Café Opera!

Nigeriansk Idol

Høst 2010

Blandt annet spiller vi på disse utvalgte utestedene:

Mulatu Astatke: Levende Legende

[bilder fra Mulatu-konserten kommer snart!]

Nattjazz er ikke vårens vakreste eventyr i Bergen. Det er årets vakreste. Nattjazz er de to ukene der gamle venner blir som nye. Man har jo sett hverandre her og der i året som er gått. Men Nattjazz er noe annet, en Otherness som suspenderer det Bergen vi kjenner ellers i året. Festivalen er fantastisk bra organisert. Programmet er så bra at man blir stappmett og skamløst blasert av musikk i verdensklasse før festivalen er halvferdig. Folk kommer igjen år etter år, fra fjern og nær, for å jobbe her, de aller fleste gratis. Og musikkforståelsen min har utviklet seg i små kvantesprang hvert eneste år jeg har fått være med på denne festen av en festival.

- Denne lufta er fantastisk! uttaler en musiker (en jeg tilfeldigvis kjørte fra Flesland til hotellet tidligere på dagen) idet jeg ankommer festivalområdet i halv nitida, til en som tilfeldigvis står ved siden av ham. Jeg står tilfeldigvis ved siden av ham igjen. Jeg spurte ham ikke om å få bruke sitatet, og han svarte ikke. Hvem bryr seg. Det er vår, det er Nattjazz. Han får i det minste få lov til å forbli anonym. Uansett, alle veit jo det. Vårlufta på Nattjazzen er fin, den.

Det er onsdag, første dag på Nattjazz 2010. Jeg er her for å se Mulatu Astatke. Ikke det at Gwilym Simcock (som jeg tilfeldigvis kjørte fra Flesland til hotellet tidligere på dagen) eller Mathias Eick er verdt å få med seg. Men det er Mulatu Astatke jeg er her for å se. Det har sine grunner. Jeg er jo en slik afromusikkentusiast. Hva ville venner og bekjente si om jeg ikke kunne gjenfortelle bergenskonserten til Mulatu, liksom? Men først og fremst er det noe unikt å se en levende legende, til alt overmål en afrikansk sådan, på scenen. At jeg liker musikken hans godt, hjelper jo på. Men jeg kunne godt likt den litt mindre, og like vel ha måttet gå på denne konserten. En levende legende er ikke hverdagskost, selv ikke på Nattjazz.

Sist det skjedde for min del, var Lou Reed da han sto på Ole Bull scene under Bergenfest. Også dét var spesielt. Det var fett, skikkelig fett, å se ham på scenen. Men magien, hvor var den? Musikken til hans Metal Machine Trio var triste greier. Sikkert bra på plate, men gutta kommuniserte hårreisende dårlig på scenen. Jeg tok meg i å ønske at han spilte "Perfect Day" og "Walk on the Wild Side" i Rickie Lee Jones'ske, helt usaklig overarrangerte jazzpopversjoner. Dette ville ha vært en levende legende verdig. I stedet insisterer han på å være femte hjulet på vogna i en avantgardistisk New York-scene som han sikkert var med på å stifte på et eller annet vis, men som løp fra ham samme året det eventuelt skjedde. Hvorfor?

For dette med å være levende legende, er et tveegget sverd. Du har lov til å være en gammal særing, men du må levere varene. Du kan tillate deg å være en dårligere musiker enn unggutta du uvegerlig spiller sammen med, men du må likefullt levere. Som levende legende tilhører du musikkens kongefamilie, og det kreves en verdighet av deg som det jevnlig skrives tjukke bøker og påkosta feature-artikler i Dagens Næringsliv om. Du kan godt være drita full og høy på piller av så ny dato at ingen utenfor farmasiindustrien har hørt om dem, så lenge du fører deg med en slik churchillsk verdighet. Og denne verdigheten, og ingenting annet, er vinn-eller-forsvinn. It's a dirty job, but... du har valgt det selv. Du kunne ha lagt opp mens leken var god.

Når ble Mulatu egentlig en levende legende? Det skjedde i 2005. Filmen Broken Flowers av Jim Jarmusch (som jeg ennå har til gode å se, er den noe bra, anyone?) gjorde Mulatus tema Yègellé Tezeta (My Own Memory) til allemannseie. Sist, dvs akkurat nå, samplet av Nas og Damian Marley på deres fortreffelige samarbeidsalbum Distant Relatives. En noe spesiell moderne klassiker. Kveldens konsert avsluttet, ikke overraskende, med Yègellé Tezeta. Og vi fikk høre den i sin sanne, opphavelige drakt: et steintøft jazztema, nær sagt en jazzstandard, kort og konsist, med et groove rundt som er ment for improvisasjon. Hele låta kan umulig ha vart mer enn tre minutter, men det var nok.

Konserten, som jeg så i sin helhet, var akkurat så bra som forventet. Ikke noe terningkast seks, men uomtvistelig terningkast fem. Etter konferansierens korte presentasjon, kom bandet på, og spilte noen takter, før saksofonisten introduserte sjefen sjøl. Så kom han inn, og all tvil ble brakt av banen: Mulatu vet å te seg som en levende legende. Langsom, smilende, verdig. Som en far for oss alle. Få ting er så tilfredsstillende som å se en slik person komme inn på en scene. Alle musikkgenrer er stammekulturer. Og det er de gamle, the elders, som bærer historien på sine skuldre. Og du ser det på en måte på skuldrene deres. Dette er magien. Slik magi skapes bare ikke av folk under en viss alder. Man skal ikke bare ha blitt voksen, man skal ha blitt ordentlig gammal.

Mulatu er et pussig tilfelle av en slik Elder Statesman. Hvem faen veit noe om etiopisk jazzhistorie i Norge? Knapt Arne Berg, vil jeg tro. I alle fall ikke Knut Borge (correct me hvis jeg tar feil, Knut). På mange måter er Mulatu en ny artist i norsk sammenheng. Han spilte neppe på Club 7 på syttitallet, og om han gjorde det, var ikke soloplatene hans til salgs der etter konserten. Suksessen hans minner mye om den til brasilianske Tom Zé, hvis karriere sto opp fra asken etter at David Byrne ga ut en samleplate med musikken hans på nittitallet. Tom Zé har siden gitt ut plater nesten årlig, og de får mer oppmerksomhet enn det er brasilianske artister flest forunt. Når det er sagt: Tom Zé har litt Lou Reed-tendenser over seg. Men på den annen side, så har han alltid hatt det - det er sært og nytt hver gang, men du vet at du får nettopp dét. Mulatu lager Elder Statesman-musikk: samme gamle formelen, bare bedre enn i gamle dager. Objektivt sett bedre. Bare påtatte afrohipstere kan få seg til å hevde at syttitallsplatene til Mulatu er bedre enn årets utgivelse, Mulatu Steps Ahead.

Et lite høydepunkt i konserten for oss bergensboere, var å se Sanjally Jobarteh og koraen hans på scenen. Et par av musikerne så skeptisk da han kom inn på scenen, og det hele var åpenbart planlagt på kort varsel. En annen koraspiller (koraist?) hadde tydeligvis meldt avbud, og noen hadde tipset Mulatu om bergensboer Sanjally. Så mye mer skal ikke sies om hans gjesteopptreden, annet enn at det var vakkert å se Sanjally på scenen på Nattjazz, med musikere i verdensklasse. Vi ser ham altfor sjelden slik i Bergen. Måtte det skje neste år også, da gjerne med hans eget band. Og det var på mange måter en kongelig gest av Mulatu å ha ham med på scenen.

Summa summarum: Mulatu leverte varene. Og om jeg ikke har sagt stort om musikken i denne teksten, så er det fordi etiopisk musikk uansett ikke lar seg beskrive. Den må høres. Sjekk ut musikken til Mulatu nå. Har du ikke hørt den før, så har du i det minste en overraskelse i vente.

Podkast - Klubb Kannibal forbereder seg til besøk av TONY ALLEN!

Godtfolk! I forbindelse med at dine ydmyke kannibalistiske tjenere har æren av å spille "sammen med" afrobeat-legenden Tony Allen på Nattjazz førstkommende lørdag 29. mai, har Audinho redigert sammen en ny utgave av vårt intervju med mannen. Denne har vi postet på SoundCloud. Voila!

TONY ALLEN Klubb Kannibal Feature. May 2010 by Audinho da Vitrola by Klubb Kannibal

Intervjuet ble gjort i La Défense utenfor Paris i oktober 2008, da undertegnede var på vei til Lagos for å hooke opp med medkannibaler Svensson og Kinden i forkant av Felabration. Det er gjort en hel del redigeringer, slik at intervjuet kan nytes helt uavhengig av Tony Allen-delen i vår opprinnelige radiodokumentar, Arven etter Fela (den på Studentradioen i Bergen, remember?). Ny voiceover på engelsk, bare for å gjøre intervjuet riktig så globalt nytbart.

Musikkstykker brukt i podkasten, i rekkefølgen de forekommer:
Tony Allen - Secret Agent (LP: Secret Agent, 2009)
Tony Allen - One Tree (Lagos No Shaking, 2006)
Fela Kuti & Africa 70 - Upside Down (Upside Down, 1976)
Fela Kuti & Africa 70 - My Lady Frustration (The '69 Los Angeles Sessions, 2001)
Fela Kuti & Africa 70 - Egbe Mi O [Carry Me I Want to Die] (Fela's London Scene, 1971)
Jimi Tenor & Tony Allen - Selfish Gene (Inspiration Information 4, 2009)
Tony Allen - Home Cooking (Home Cooking, 2003)
Tony Allen - Alutere (Secret Agent, 2009)
Tony Allen - Kindness (Home Cooking, 2003)

Enjoy ô!

(Som en liten bonus feature: her er en Spotify-spilleliste med assortert afrobeat som oppvarming til kvelden.)

KK til Stavanger fredag 14.mai

Yes, siddiser: Gjør dere klare! Klubb Kannibal kommer til byen... Steng inne machotryner og skitne oljearbeidere! Fredag 14. mai på byens eneste sted for ekte klubbing: STING NERE, såklart.

http://underskog.no/kalender/65786_klubb-kannibal/forestilling/96029
http://klubbkannibal.blogspot.com/
http://www.facebook.com/stingnere
http://www.facebook.com/group.php?gid=87050407791&ref=ts#!/group.php?gid=87050407791&ref=ts

Oschlo reis deg! Kannibalene kommer.

KLUBB KANNIBAL ankommer gæmle Oschlo denne helgen.

Torsdag på Fisk og vilt i Pløensgt vis-a-vis Mono. DJ Geir Svensson ankommer Fisken alene denne gang og har med seg masse ny klubbmusikk i kofferten. Forvent ny techno fra Detroit, afrobeat fra Ottowa og Rod Stewart-coverlåter fra Colombia.

Lørdag på Internasjonalen kommer selvsomme DJ Geir Svensson og repper Klubb Kannibal også denne gang, men får drahjelp fra DJ 99 aka Guttorm Andreasen, WASABIst, multirytmist, musiker, klubb- og konsertarrangør, KAOSS 99, kulturarbeider og pappa. Inter skal så jævlig grilles!!!

Sjekk ut: http://blogg-99.blogspot.com/

NattJazz 26. mai - 5. juni 2010

Etter en fantastisk Bergenfest-helg med fantastiske konserter med bl.a. Hypnotic Brass Ensamble, Mayer Hawthorn og SoulJazz Orchestra (for ikke å glemme vår egen kveld på The Fix, og Casio Kids-koserten på Torgalmenningen. *Pust!*) kan vi så smått begynne å glede oss til NATTJAZZ 26. mai - 5. juni. Som vanlig er det mye godt på plakaten - høydare som: Tony Allen (NGR), Mulato Astatke (Etiopia), Buena Vista Social Club (Cuba), Fanfare Ciocarlia (ROM) og våre egne Hordaland 80! Naturligvis blir det "ordentlig" jazz også fra fantastiske lokale og internasjonale folk som Mathias Eick, Element, Zanussi 5, Motif osv osv osv. Roy Hargrove for faen !! Det blir også to (2) poesioaser: først med vår egen 70-års jubilant Jan-Erik Vold og senere med sterke Anthony Joseph & the (new) Spasm Band (Trinidad/UK). Du må nesten bare se på det glimrende programmet og finne råd i lommeboka eller melde deg opp som frivillig (Anbefales!).

Klubb Kannibal avslutter kvelden med Tony Allen lørdag 29.05.10 med en heidundranes afrobeatfest.

Takk for fredagen! Bilder fra KK på The Fix 30.4.2010

Dette bildet er hentet fra BA sin bildeserie fra The Fix, tatt av Nikita
Solenov. De følgende bildene er våre egne, tatt av Ketil Kinden Endresen.

Godtfolk! Klubb Kannibal takker for en fantastisk kveld på The Fix på fredag. Det var en alldeles uforglemmelig fest, takket være alle dere som kom og danset, drakk, koste med apekattene og hadde det FETT sammen med oss. En stor takk rettes også til alle dere som var med på forberedelsene til kvelden, som dekoratører, handy(wo)men, apekatter, DJ-er og musikere. Dere veit selv hvem dere er ;~) Takk igjen, og på snarlig gjensyn i Bergen og i verden!


Offentlig Facebook-album med bilder fra kvelden, courtesy of Ketil Kinden Endresen og hans fotografiapparat.

Fredag kveld: The Fix med Klubb Kannibal på Kvarteret

Godtfolk! Da er det i grunnen bare noen skarve timer igjen til The Fix på Kvarteret, en av årets sentrale musikk- og klubbhappenings i Bergen. Og i år er Klubb Kannibal med på laget. Vi har fått tildelt tredje etasje, det vil si den aller øverste etasjen, der vi boltrer oss i hele foajeen ved baren som går under navnet Halvtimen. Lokalet skal vi dekorere fra topp til tå i god kannibalistisk ånd, med palmer, tropisk belysning, innslag av sydlandsk fauna, vår alltid tilstedeværende videomiks av VJ Bamsefar, samt dansebur etter modell av Fela Kutis The Shrine - med dansere, naturligvis. Vi har hyret inn eget dekoratørteam denne gangen, og lover en av de mest forseggjorte og komplette kannibal-opplevelser til dags dato.

Vi snurrer i gang kl 22.30, omtrent når konserten med Portico Quartet er ferdig i Stjernesalen vegg i vegg. Bergenfest og Kvarteret har fått innvilget en halv time ekstra skjenketid, det vil si at det blir salg i baren og musikk til klokka tre på natta. O lykke!

Dine yndlingskannibaler Ketil Kinden Endresen, Geir Svensson og Audinho da Vitrola gleder seg stort til fredagskvelden, og det håper vi at DU også gjør. Vel møtt!

BBC: Welcome to Lagos

Fra Soundway's Records nettside:

‘Welcome To Lagos’ is a three-part observational documentary series exploring life in one of the most extreme urban environments on the planet – Lagos, Nigeria. Considered by some to be an apocalyptic vision of the urban future, Lagos is the fastest growing megacity in the world. These films reveal a different side to life there, focusing on the humanity, resourcefulness and compassion of the people who live and work in some of the roughest parts of town.



Takk til Dionne for tipset.

Gode nyheter for de som liker Fela Kuti

Knitting Factory Records har altså planer om å bruke hele 2010 på å remastre, og reutgi hele backkatalogen til Fela Kuti, inkludert arbeidet med hans første band Koola Lobitos (Cool cats). All herligheten skal gis ut som digital download OG vinyl med original coverdesign. Så for de som elsker Fela, og har noen hull i samlingen er det vel bare å følge med.

Det stopper ikke der heller. Knitting Factory skal også gi ut hele soundtracket til Broadway musikalen Fela! spilt inn av rollebesetningen til musikalen, backet opp av musikere fra de alltid så funky Antibalas. Den kan nå forhåndsbestilles her, for de som er interessert. I tillegg til det, har de allerede gitt ut en limitert (1000 kopier) 10" i anledning Record Store Day 17. April. Den inneholder fire låter fra Fela's 69' LA sessions og bruker coverdesign fra Fela's første nigerianske utgivelse.

Knitting Factory har også opprettet en side for å spre ordet om Fela, hvor man da altså kan finne alle disse utgivelsene i tillegg til masse mer informasjon!

Så da er det bare å holde seg oppdatert.

Til slutt er det også en liten videosnutt man kan kose seg med. Her snakker ?uestlove (fra The Roots, medprodusent av musikalen om Fela) om Fela Kuti's påvirkning på hip hop og musikk generelt...

Klubbkveld i Bergen: Fincken (2.etg.) Lørdag: 17.04.10

Aloha & ungawa! Telephones putter limen i kokosnøtten og rister i gang sommeren med et spesialsett på Klubb Kannibal. I tillegg til sin sedvanlige blanding av disko, house, italo og punkfunk har eksilbergenseren en utbredt interesse for eksotisk fonogram-arkeologi. Det loves en mikstur av ting som like gjerne kunne hett tropical wave, tiki-house, ekvatorialsk disko og benidorm beat. Det blir garantert dansbart og fra de fleste breddegrader!

Den siste tiden har Telephones bidratt på Untz Untz sin første 12" og blitt trykket i greske plateriller på nystarta Amateur Recordings, sist lovprist av Gavin Russom (DFA). Han har flere baller i luften og i 2010 dukker det opp flere remikser og utgivelser - i følge jungeltrommene bl.a på Full Pupp.

Klubb Kannibal til Oslo i helgen

Vi gjør vår månedlige tur til Oslo førstkommende helg:

Torsdag spiller DJ Geir Svensson på Fisk og Vilt i Pløensgate vis-a-vis Mono. 23:00-03:00
Det blir rariteter fra øverste verdensmusikkhylle og muligens drar vi til med noe dyp house og dissonerende afro-disco.
http://www.facebook.com/event.php?eid=215301269091
http://underskog.no/kalender/64223_klubb-kannibal-med-dj-geir-svensson/forestilling/93485

Fredag flytter vi oss bort til Nomadens mørke kjeller for en aldri så liten afrofunksoiree fra 23:00-03:00. Det blir naturligvis masse vintage afrobeat og funk såvel som moderne ting i 70-tallspastisj. Disco, Soul, Funk, Afrobeat slik de liker det på Nomaden. Ekte vare, intet mindre!
http://www.facebook.com/event.php?eid=100377213337048
http://underskog.no/kalender/64225_klubb-kannibal-med-dj-geir-svensson/forestilling/93487

Lørdag går turen tilbake til Youngstorget og inn på Oslos kanskje aller beste bar: Internasjonalen (2.etg, vel å merke). Starter kl22.00 holder det gående til stengetid i 03:00-tida. Vi får storfint besøk av dronninga DJ Sunshine som er kjent for alltid å levere sakene. Hun gjør et sjeldent kannibalistisk sett for oss, fritt for restriksjoner med fullt fokus på dansegulvet. Rytmisk utviklingshemmede bes holde seg unna med tanke på egen sikkerhet. Så er du advart!
http://underskog.no/kalender/64227_klubb-kannibal-med-gjest-dj-sunshine/forestilling/93489
http://www.facebook.com/home.php#!/event.php?eid=108878765810391&ref=mf



Mer om DJ Sunshine her:
http://childofklang.wordpress.com/

http://www.myspace.com/sunshinedj

Heat!

Førstkommende onsdag stiller undertegnede opp og gjester medkannibal Torkel atter en gang med kofferten full av påskeegg og afrikansk vinyl. I tillegg: Special guest Jon Trygve Olsen på saxofon. Ta turen!

Café Operas seneste tilskudd til byens klubbscene heter Heat og foregår hver onsdag fra 23.45.

Souvenirs souvenirs: Nigerian Easter Special

Label: Olumo Records
Catalog Number: ORPS 128
Country: Nigeria
Release Date: 1981

Klubb Kannibal byr på en aldri så liten påskeperle vi dro med oss hjem fra Nigeria høsten 2008. Den har liggi i skuffen en stund og støvet. Egentlig hadde vi planlagt å legge den ut i fjor men da glemte jeg bort hele saken. Ny mulighet i år, så... vi introduserer den perfekte musikken til høytiden - Påskehighlife - like naturlig som høyfjell og kvikklunsj! Den nigerianske gitaristen og bandlederen Chief Dr. Oliver de Coque (senere kronet konge av highlife av Alaafin fra Oyo i 1994) ringer påsken inn med denne slageren fra 1981.

Last gjerne ned plata her.

God påske!

I Bergen i kveld: Eplemøya Songlag

Vinnerne av Oslo World Music Festivals demokonkurranse har i kveld releasekonsert i Logen bar. Det blir intet mindre enn fantastisk. Konserten starter 21.00.

Har du ikke mulighet til å komme i kveld, kan du få sjansen igjen i morgen på De ni muser på Baklandet i Trondheim.

Lytt: http://www.myspace.com/eplemyasonglag

I Oslo: Film Afrikana på MS Innvik

Afrikan History Week preseneterer denne uken Film Afrikana - en afrikansk filmfestival som begynner i morgen på Teaterbåten MS Innvik. Festivalen tilbyr afrikanske kvalitetsfilmer innen ulike genre. Det er bare å fråtse i afrikansk film!!

PROGRAM:

Torsdag 25 mars

18.00 Pumzi, Kenya

18.25 Motherland, flere afrikanske land

20.30 Q&A med Owen Alik Shahadah, regissør av Motherland

——–

Fredag 26 mars

18.00 Mother (Mere-Bi), Senegal

19.00 From A Whisper, Kenya

20.45 Filmdebatt: Afrikansk film, hvilken betydning har den i dagens filmindusri og av verdens oppfatning av Afrika

21.00 Konsert med Zwai Mbula – “My Heritage Concert”

——–

Lørdag 27 mars

12.00 Pastinha! Uma Vida Pela Capoeira, Brasil

13.10 Capoeira-oppvisning med Aquinderreis Capoeira Angola Norway

13.45 Black Stars: And African Football Odyssey, Ghana/Sør-Afrika

15.00 FARO – Goddess of the waters, Mali/Burkina Faso

16.45 Awaiting for Men, Mauritania

18.00 Men II Boys, USA

19.00 Good Hair, USA

20.45 Roaring Lion, Jamaica

22.00 After Party på MS INNVIK

——-

Søndag 28 Mars

09.00 – 11.00 Frokost (inkluderer 2 filmer i prisen)

11.00 Barnefilm: Kirikou og trollkvinnen, Guinea

12.30 My Secret Sky (Izulu Lami), Sør-Afrika

14.30 Barakat!, Algerie

16.15 Zanzibar Soccer Queen, Zanzibar/Kamerun

18.00 Ezra, Nigeria

Programmet er gitt med forebehold om endring.

Se www.filmafrikana.com for den mest oppdaterte informasjonen.

Du kan få to gratisbilletter er det bare å skrive en e-post til dominic@msinnvik.no med enme GRATIS FILM AFRIKANA så får du svar om du har vunnet. vi har 10 billetter å gi bort - først til mølla!

programmet er lagt ut på:

www.msinnvik.no
og
www.filmafrikana.com

og på facebook: http://www.facebook.com/event.php?eid=360431913390&ref=ts

Bassnectar, som nektar for bassal ganglia

We are so blessed, and so deeply fortunate to be alive and awake right now…it’s a basic truth, but it’s very powerful. I think privilege confers responsibility, and Bassnectar is a reflection of that opportunity to give back; the motion of my cells bouncing back at the world.



Bassnectar er psevdonymet til en blodpolitisk og dreadskledd herre ved navn Florin Ashton. Det er all grunn til å frykte det verste når ens førsteinntrykk er av en mann som bruker musikken som et redskap til å spre et politisk budskap. Men slik er det heldigvis ikke. Bassnectars stigende undergrunnspopularitet i USA har ennå ikke trigga noen revolusjon verdt å kringkaste i NRK, og musikken hans står seg utmerket på egne og partipolitisk uavhengige bein. Av all musikken jeg har blitt tuta ørene fulle av i 2010, skiller Bassnectar seg ut som noe genuint annet enn det som ellers spilles hvor som helst i Norges land. Og på en onsdag kveld holder det lenge for meg.

Bassnectar er, som navnet lett antyder, glad i bass. Bassen romler og slakter seg av gårde gjennom alle låtene, som ellers er fulle av lyd. Bassnectar har selv beskrevet musikken sin som maksimalistisk, og det er den i høyeste grad. Hvilket den tjener stort på. Her er et generelt poeng på sin plass. Genrene Bassnectar i stor grad lener seg på, er breakbeat hardcore og dubstep. Disse britiske sjangrene preges ofte av en minimalisme som i lengden kan gjøre den alldeles meningsløs. Det generelle poenget er dels at alle dubstep-entusiaster snarest må sjekke ut de to Bay Area Dubstep-samlerne, der høyst klassiske dubstep-formler oppdateres med forfriskende amerikansk-homofil positiv danseglede, noe den britiske varianten tidvis kan mangle. Og videre, look to America om Europa virker traust og kjedelig. Mulig noen har vært inne på den tanken før, men pytt sann.




Og for all del, så kan Bassnectar sitt mildt sagt massive lydbilde gå en på nervene i lengden. Men akkurat nå, da jeg nettopp har oppdaga mannen, er det min minste bekymring. Bassnectar høres snart på et dansegulv nær deg!


[Litt Bay Area-dubstep sånn for syns skyld]

Skive: Lagos Disco Inferno

"Voodoo Funk" Frank (bildet under) ventes å slippe sin første samler på Academy nemlig Lagos Disco Inferno. Releasen er satt til sånn omtrent nå, uten at den har dukket opp i noen nettbutikker foreløpig. Teaseren under, tracklisten og ikke minst mixtapen (lenke nederst) lover godt; det er all grunn til å glede seg!

Various - Lagos Disco Inferno
(CD/2xLP) Academy LPs, 2010-02

Tracklisting :
01. Doris Ebong - Boogie Trip
02. Geraldo Pino - African Hustle
03. Grotto - Bad City Girl
04. Pogo Ltd - Don't Put Me Down
05. Asiko Rock Group - Everybody Get Down
06. Paradise Stars - Boogie Train
07. Emma Dorgu - Roverman
08. MFB - Boredom Pain
09. Christy Essien - Take Life easy
10. Tirogo - Dancing Machine
11. BLO - Root
122. Nana Love - Hang On

Tease:


Mixtapen Just For You:


kilde: http://voodoofunk.blogspot.com/

Nytt intervju med Fela! (og nok en afrobeatsamler)

I anledningen release av den nye forestående afrobeat-samleren på Soundway Nigeria Afrobeat Special: The New Explosive Sounds of 1970s Nigeria (tidligere omtalt av Torkel her i januar) har label-boss Miles Cleret tilgjengelig gjort et sjeldent intervju med sjefen sjæl, Fela Kuti, fra tidlig 70-tallet kort tid etter hans gjenkomst fra USA og etter møte med Ginger Baker. Hør en godt smokey Fela i godt humør og spisset tunge!

Her er intervjuet:


Her er skiva (Release 22.februar 2010):
Smakebiter:

Orlando Julius & His Afro-Sounders – Afro-Blues

Fela & The Africa 70 – Who’re you? (Original 45 Version)

Kilde: http://www.soundwayrecords.com/articles/fela-kuti-rare-radio-interview.html

Bergenfest 2010 - Vårens vakreste eventyr

Vårens vakreste eventyr nærmer seg! Bergenfest, såklart. Dagene rundt 1.mai er alltid helt spesielle her i Bergen. Kanskje den aller fineste tiden her i byen(?). Snøen er forlengst borte og man føler solen varme godt. Ikke sjeldent har 1.mai vært en ekte sommerdag heller. Jeg har spesielt ett godt minne fra en slik dag med den legendariske BBC Radio1 Dj Gilles Peterson, Earl Zinger (2banks of 4), Elin "DJ Sunshine" Vister, Audinho, Henning "Telephones" Dureves og meg selv på toppen av Fløyen. Picknik og en noe prematur, men hei! så velkommen, start på sommersesongen. Aaaah... for en dag (bildet under).

Musikalsk har det heller aldri vært noe å si på. Og da programmet for årets festival endelig lå ute i forrige uke var det bare å sette seg ned og glede seg: Femi Kuti & The Positive Force, Hypnotic Brass Band, Jaga Jazzist, The Soul Jazz Orchestra, Les Tambours du Bronx, Veronica Maggio, Dengue Fever og nå plutselig i dag kom det et par favoritter til på plakaten: The Very Best og Mayer Hawthorne & The County. Gå for all del ikke glipp av all moroa. Sjekk bergenfest.no for komplett program, artistomtaler og billetter.

Ha'kke råd sier du? Meld deg opp som frivillig, da vel! Send mail til frivillig@bergenfest.no

Klubb Kannibal spiller i sammenheng med Femi Kuti-konserten under The Fix på Kvarteret, fredag 30.april 2010.

Søndag...

...er vel en typisk sånn dag man blogger et eller annet.

1. Babatunde Olatunji.



2. JCVD. Note to self: må se denne. Noen som har erfaringer?

3. Jimmy Rogers.



4. Stuff White People Watch.



5. Kaffeøkonomi. Ja, dét er ganske interessant.



6. Nemesis. Eller noe.



7. "Nemesis betyr å gi det som er passende. Det betyr vel at You Get What's Coming To You." (Marita)



8. Zé Ramalho.





9. Takk for i går! Med Web 2.0 kan du nå synge karaoke hjemme i din egen stue. Dettane skulle Robert A. Heinlein visst.



10. Alle må kunne litegrann portugisisk.



11. Ti er et rundt tall. Er det da man skal stoppe? There's Only One Way To Find Out.

Ny samler fra Soundway Records

Soundway bakmann Miles Cleret kan ikke beskyldes for å være lat. 3 måneder etter den enorme og fantastiske utgivelsen Ghana Special, med hele 33 unike låtutgivelser fra Ghana i epoken 68 til 81, kommer nå en ny samler! Denne gangen i Nigeria Special serien.

Dette blir den femte i serien med utgivelser fra 70-tallets Nigeria, og denne gangen fokuseres det på låter fra Nigeria's Afrobeat scene i denne enormt produktive perioden. Her finner vi uoppdagede godbiter fra the usual suspects Fela Kuti, Orlando Julius og Segun Bucknor i tillegg til litt mindre kjente, men allikevel store navn som The Black Santiagos og Bongos Ikwue. Jeg tror jeg snakker for alle her i Klubb Kannibal, når jeg sier at vi gleder oss som små barn til å få kloa i denne godbiten.

Du kan lese mer om denne utgivelsen, høre lydklipp og forhåndsbestille den selvsagt... her

Bilder fra Fincken 16.01.10

En herlig kveld, til tross for et kvarters strømbrudd rundt 01.30... Stemningen stod det ingenting på.

Nye klubbkvelder

Hei og godt nyttår ærede kannibalbrødre og -søstre.

Vi har en drøss nye klubbkvelder, så finn fram kalenderen og sett av møtetid! Enkelte små endringer vil forekomme. Tillegg og oppdateringer skjer fortløpende. Vi ønsker også å invitere gjester til å opptre der det er praktisk mulig. Tips, ønsker eller freidige forslag premieres med takk og kudos, evnt. noen gjestelisteplasser. Slik ser listen ut i øyeblikket:

• Tors. 07.01.10 Oslo, Fisk og Vilt
• Fred. 08.01.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.)
• Lørd. 16.01.10 Bergen, Fincken (2.etg.) med gjest DJ Dionne (UK)
• Tors. 04.02.10 Oslo, Koeju, Nomaden (vi er gjester)
• Fred. 05.02.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.) med gjest DJ Prinsen Paulista
• Lørd. 06.02.10 Oslo, Nomaden med gjest DJ Mitmitta (Eti)
• Lørd. 20.02.10 Bergen, Fincken (2.etg)
• Tors. 11.03.10 Oslo, Fisk og vilt med gjest DJ Kreismyr
• Fred. 12.03.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.) med DJ Barabass
• Fred. 19.03.10 Bergen, Jassbox, Hotel Terminus med Hordaland 80 og Klubb Kannibal DJs
• Lørd. 20.03.10 Bergen, Fincken (2.etg)
• Tors. 08.04.10 Oslo, Fisk og vilt
• Lørd. 10.04.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.)
• Lørd. 17.04.10 Bergen, Fincken (2.etg.) med gjest DJ Dureves aka Telephones
• Tors. 06.05.10 Oslo, Fisk og vilt
• Lørd. 08.05.10 Oslo, Internasjonalen (2.etg.) med gjest DJ99
• Lørd. 22.05.10 Bergen, Fincken (2.etg.)

Frantz Fanon fikk seg aldri til å digge Club 7

Vampire Weekend er ute med ny plate, og jeg tar det som et tegn. Det er på tide å skrive ut et par ting som ligger mitt hjerte nær.

Audinho da Vitrola
Dreggen, 13. januar 2010




Da den første plata til Vampire Weekend kom ut for ganske nøyaktig to års tid siden, hatet jeg den. Som pesten. Og det veldig lenge. Hvorfor? Fordi den pirket i åpne sår. Å høre plata var som å se sitt eget forvrengte speilbilde i en speillabyrint. Manhattan-bandet Vampire Weekend, av forfatteren av bloggen Stuff White People Like kåret til verdens hviteste band, laget en alldeles skamløs fusjon av indierock og "afrikansk musikk". I hovedsak kongolesisk soukous. Det var vondt å lese sine egne tanker på denne måten. Men med tida vendte jeg meg til tanken, og til lyden. Når alt kom til alt, så var jo dette bra musikk. Det tok bare litt tid å svelge den vonde smaken av orientalisme, og innse av dette var musikk som, inntil det motsatte var bevist, måtte antas å være et produkt av kjærlighet.

Jeg liker den nye Vampire Weekend-plata, "Contra", veldig godt. De streite indierock-låtene, som det heldigvis er få av, er like dørgende kjedelige som de var på forrige plata. Tilmed et par stygge mPetre'esque tilfeller av autotune-bruk, kan jeg leve med. Det viktigste er at plata viderefører og videreforedler bandets hovedprosjekt; de gjør akkurat det samme som sist, og tar det til nye høyder. Sounden deres er kommet for å bli, og enten de er pionerer, rævdiltere eller ingen av delene, så er de gode på det de driver med. På sitt beste høres de ut som Paul Simons Graceland. De høres aldri ut som The Real Deal, altså soukous. Det er heller ikke det de prøver på - heldigvis. Derfor er prosjektet deres også så skammelig vellykka.


Et annet New York-band som debuterte med plate for en to års tid siden, og med andrealbum rett rundt hjørnet, er Yeasayer. Deres nye plate "Odd Blood", som naturligvis lakk til internett i desember, er langt mindre "etnisk" i faktene enn debuten. Disse Brooklyn-gutta er åpenbart mer musikalsk rastløse enn deres vampyriske Manhattan-motstykker. Men den nye plata er minst like bra. Den har alt fra Animal Collective-indie og Tom Petty-amerikana til Fad Gadget-synthpop og den reineste disco-house, og tilmed en ørliten dose... [trommevirvel] ... soukous. Jeg tror jeg skal la snøballen ligge der. Plata er en skuffelse for dem som forventet mer Asia-inspirert etno-gospel-rock. Disse får heller høre opp igjen den nydelige fjorårsplata til Dengue Fever, Sleepwalking Through The Mekong.




Så til en slags konklusjon. Det er et bare et så altfor opp-i-trynet poeng. Det faktum at soukous-rytmen, som er den Vampire Weekend i størst grad lener seg på - og som du kan forvente å høre mye mer av i årene som kommer - stammer fra Kongo. Høyt på topp-ti-lista - minst ett av Kongo'ene, om ikke begge - over verdens mest rævpulte land. Midtøsten og Nord-Afrika, som syntes å være Yeasayers viktigste oversjøiske inspirasjonskilde for debutplata, kommer ikke særlig mye bedre ut av det. Det er hit alle apokalyptiske øyne er rettet, på utkikk etter tegn på endetida eller en tredje verdenskrig. Kan vi så danse til denne musikken? Hvordan smaker GT'en eller Hansaen til toner av slik musikk?

Svaret veit du best selv. Faktum er at vestlig populærmusikk før eller siden blir drittlei av seg selv, og ser til Sør for inspirasjon. Sør, på sin side, forblir den samme. Og før eller siden kommer alltid Revolusjonen, eller Verdenskrigen, og endrer på tingene - for en liten stund. Siden gir Vampire Weekend ut en ny plate, og Paul Simon sender sine talentspeidere verden rundt på svinebillige flybilletter. Og slik går nu dagan. Så dans, for faen. Bare ikke glem hvem som danset dansen din først.


Frantz Fanon (1925-1961), martinikansk psykiater og filosof, kjent for bøkene "Jordens Fordømte" og "Svart hud, hvite masker". Feltlege på algerisk side i den blodige frigjøringskrigen mot de franske koloniherrene. Så den væpna revolusjonen som eneste mulighet for de undertrykte masser til å vinne sin selvrespekt tilbake .

Club 7, klubb i Oslo (1963-85), kjent som arnestedet for store deler av norsk populærmusikk i samme periode. Fødested for mangt et hvitt jazzband, og således fødselshjelper for den såkalte norske jazzmusikken som ECM pumper ut av sin dunkle hule i München.

BLACK MAN'S CRY: THE INSPIRATION OF FELA KUTI

Ny antologi fra Stones Throw viser fram "arven etter Fela".


MP3: Dan Satch and his Atomic 8 Dance Band: “Woman Pin Down”

Sjekk hele posten fra StonesThrow.com her.

Bergensprisen 2009: Stem på oss som årets klubb!

Natt&Dag har nominert kandidater til Bergensprisen 2009. Her er lenken. Gjør din plikt! Krev din rett!

http://www.nattogdag.no/avstemninger/bergenprisen-2009-arets-klubb

Lhasa de Sela R.I.P. (1972-2010)

Lhasa de Sela, også kjent bare som Lhasa, gikk bort på årets første dag, etter nær to års kamp mot brystkreften. Hun døde i sitt hjem i Montreal. Født i USA, tilbrakte Lhasa sine første leveår i en ombygd skolebuss med foreldre og søsken. Bussen var deres hjem og skole, der de reiste omkring på det nordamerikanske kontinentet. Mye av tida ble tilbrakt i Mexico, noe som sterkt påvirket Lhasas musikk, særlig debutplata "La Llorona" (1997), der alle tekstene er på spansk. For "La Llorona" vant Lhasa for øvrig en Félix-pris, Quebecs egen Spellemann, i en slags verdensmusikkategori. Hun rakk å gi ut to plater til etter dette, "The Living Road" i 2005 og "Lhasa" i 2009.

For dem av dere som ikke kjenner til Lhasas musikk, er det på tide å sjekke henne ut. Lhasa de Selas musikalske univers er et helt eget sted, som enhver må oppleve før sin død. I mangel på noe bedre, tenker jeg ofte at den portugisiske fado-musikken er den mest nærhengende referanseknaggen. Lhasas musikk er intenst melankolsk, har et historiens sus over seg, og er - hva skal man si - maritim. Lhasa tar lytteren med på en reise over de sju hav, og det på en seilskute av gammal brunbeisa eik.

Den siste sangen, De Cara a la Pared (Med ansiktet mot veggen), er muligens den vakreste sangen jeg har hørt i hele mitt liv. Som regel får den meg til å begynne å grine. Det gjelder ikke minst i dag. Hvil i fred, Lhasa, og måtte din stemme fortsette å fortrylle millioner, til den dagen all tid er omme.